Skuddrama og økonomitrøbbel i Las Vegas | OL-reisebrev 2

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Kontrastenes verden, OL-oppkjøring og livet på solsiden

Samme kveld som vi tok inn på Motel 6 med sitt tvilsomme klientell gikk Olumide Oyedeji (veteranspiller) og Coach BBJ rett på et væpnet ran i en Liquor Store der vi bodde. Tre skudd og fullt politioppbud. Litt drama, lettere småskremt ble de jo, men alt gikk greit. Interessant krydder i hverdagen og helt i tråd med disse turene med landslaget.

Dagen derpå var det kjøring av laget i en overfylt Van i to porsjoner til Clippers sin treningsarena. Der var det sommer-workout for noen av deres spillere med minimum 1 coach per spiller. Blake Griffin hadde 4. Andre spillere var JJ Redick, Austin Rivers m.fl. Stedet har en slags stille luksus. Det beste av treningsutstyr finnes uten at det er veldig prangende. Alt av medisinsk utstyr, kontrastbad mm, egne videorom, kontorer – you name it. Greit å ha Steve Ballmer som eier tenker jeg.

LA Clippers' luksusfasiliteter
LA Clippers’ luksusfasiliteter

Treningene våre er lagt opp først m/video, så rett ut på gulvet hvor vi går gjennom det vi har sett før vi prøver å ta tak i det vi ellers må gjøre med intensitet. Dog var det uten at vi var alle man alle.
NBA-spilleren Al-Farouq Aminu var tilstede men når ikke det Nigerianske forbundet hadde betalt forsikringen på $15 000 så kunne han ikke trene med kontakt. Når vi da også fikk høre at Mike Gbinije som skulle møte oss i Las Vegas akkurat hadde signet en treårskontrakt og dermed også måtte ha NBA-forsikring ble vi litt spake. Forsikringen må jo betales med penger vi ikke har, og kanskje det da er greit at vi ikke får med Victor Oladipo, Festus Ezeli, Ekpe Udoh samt en del andre svært gode spillere. Har man ikke penger så har man ikke penger. Mer om det siden.

Las Vegas

Så var det ut av narkoreiret/hospitset vårt for å reise til Las Vegas, Sin City hvor vi skulle trene og møte Argentina i to kamper.

Las Vegas er basketens hovedstad i USA om sommeren. Du har NBA Summer League hvor storlagene tester ut sine nye rekrutter og byen blir et samlingssted som fungerer som et «who’s who» i basketball. Du har en lang rekke free agent-camper hvor håpefulle spillere jakter kontrakt og så har du de store AAU-ungdomsturneringene. Mye som skjer med andre ord.

Hotellets Hardwood-suite
Hotellets Hardwood-suite

Å reise med spillere som pakker som gifteklare russerbruder, hvor nær sagt alt de eier er med i gigantiske kofferter er en selsom opplevelse. Eller STREVSOM er vel mer korrekt ettersom vi coachene måtte ta i et tak og laste på bussen for at vi skulle rekke avreisen. Såpass mye bagasje var det at bussen skrapte nedi bakken i hver dump vi kjørte over.

Det ble en tur som bekreftet at denslags er ikke noe for meg. Lange bilturer med endeløse køer er sjeldent festlig. Så bilsyk og trøtt, ankom vi Palms hotell 01.30 på morningen.

Little piece of the US
På vei til Las Vegas i buss

Og alle som har vært der kan sikkert underskrive på at Las Vegas er et underlig sted. Som en slags urban luftspeiling vokser plutselig byen frem i Nevada-ørkenen med en trykkende hete få kan elske.
For å nevne noe som jeg har nevnt før:

  • Det kalles jo City of Lights også av en grunn og jeg er sikker på at kraftleverandørene der må gjøre like god butikk som casinoene.
  • Hotellene gir deg feelingen av strandede cruiseskip som fanger deg inn i anabole vulgariteter og visker ut skillet mellom natt og dag.
  • Kontraster mellom fintfolk og de som kanskje kommer fra litt mer beskjedent møblerte hjem kommer tydelig frem i det du går inn i hotellene. Fra type overvektige pensjonister som parkerer foran hver sin maskin og spiller bort sine surt ervervede sparepenger og ser ut som om de kjeder vettet av seg til de eldre business-mennene som har dyre eskortepiker hengende i armene der de går ut av limoer og inn på luksusrestaurantene.
  • Det er et sted der man overhører unge kåte festglade hurragutter som høylydt skryter av nattens erobringer i frokostkøen.
  • Det er neonskilt som reklamerer for bryllupskapell på den ene siden av motorveien og skillsmisseadvokater og barnebidrag på den andre.

Det er skanks and ho’s, pimps and bro’s om hverandre, glitrende fasader og tomme skall og med Donald Trumps skinnende hotel rett rundt hjørnet og hans polariserende skremselspropaganda i president-racet i USA fremstår byen som et forvarsel om hva som kanskje kan komme. Tvilsome verdier, mye spjåk og lite innhold! Nu vel, det hører kanskje hjemme i et annet fora å prate om slikt men etter å ha overhørt en samtale mellom to damer på vaskeriet her borte om politikk og deres oppfatting av ståa i verden blir man rett og slett litt bekymret. Makan til tanketomt hjernevasket rasistisk vissvass skal man lete lenge etter.

Pussig kontrast dette med nattliv, idrett og gambling. Resepsjonen i hotellene ligger jo i kasinoet så når vi kom inn på natten bar det rett til bordene for spillerne og ut med bekjente for å gjøre Las Vegas …
Det var i grunnen ikke stort vi kunne si annet enn å tenke at det er en pussig sak å være her med alle fristelsene for de unge millionærer som skal satse frem mot et OL.

Her må jeg nevne en liten bihistorie Josh Akognon fortalte fra sin tid i Kina. De hadde spilt kamp hvor de var opp med 20 poeng og bestemte seg for å showe litt på slutten. Han kastet en mislykket alley-oop-pasning og eieren kom stormende inn i garderoben og skjelte ham ut etter noter. Han ble jo da noe perpleks før han etterpå fikk vite at eieren hadde satset penger på at de skulle vinne med X antall poeng og gjennom den feilpasningen hadde tapt 1 milllion dollar! Ingenting sier toppidrett som det 🙂

Jeg ble dagen etter, før vår trening, invitert med på en free agent camp av den svenske ligacoachen Jesper Gustavsson og det var et hyggelig skandinavisk forbrødringstreff med ham, Peter Öquist og Christer Sjögren. Nå generaliserer jeg selvsagt men jeg klarte ikke helt fri meg fra følelsen av at man satt der på sidelinjen som en slags slavehandler/eiere som holdt drømmene til håpefulle spillere i våre hender med sleske agenter svinsende rundt som sukret budskapet sitt og håpet å gjøre penger på en kjapp avtale. Et corny kjøttmarked.

Interessant er det også når du skal vurdere en spillers potensial som importspiller alle de røde flaggene som dukker opp. Det er f.eks. neppe et sjakktrekk for den ambisiøse spiller å ha mamma tilstede for å knytte skolissen for sin forvokste pode! Det borger ikke for stor selvstendighet tenker nå jeg med en del underlige importer friskt i minne som vi har hatt i Norge. F. eks. har du jo typer med for stor «selvstendighet og handlekraft» som den spilleren Tromsø visstnok for noen år siden var i ferd med å signere som hadde blitt dømt for å ha voldtatt en prostituert med en paraply! Bra mann å ha inn i skoleprosjekter. Og sånn blir en endeløs rekke fargerike krigshistorier mimret hver gang vi basketfolk treffes.

UNLV har en fantastiske campus for sine 28 000 studenter, med i alle fall 14 fulle basketbaner fordelt på 4-5 digre haller. Vi var gjester av Summer League og UNLV.
Treningene og kampene våre var lagt til Thomas & Mack, en 18 000 seters arena, Cox Pavillion og Mendelson, UNLVs treningsbane … Fantastiske fasiliteter som det nær sagt alltid er her i Statene.
Folk var også hjertelig velkomne til å besøke treningene våre og det betød at det var fullt av NBA folk tilstede. Nysgjerrighet og åpenhet er en del av greia her samt at klubbene syntes det er viktig å følge opp sine spillere, i dette tilfellet, Al Farouq og Mike Gbinije. Skjønt da Al-Farouq ikke kunne trene med kontakt eller spille kampene mot Argentina pga forsikringen forlot han treningsleiren passe forbannet og frustrert og dro hjem til familien med håp om at det ville legge press på forbundet.

Muligheten til å se litt kamper etter trening var også der med alt det innebærer av artigheter og festlige karakterer. Jeg er jo veldig glad i at ikke alle skal være så veldig like og jeg setter meg gjerne ned i et smug og skravler med en uteligger som å tusle etter i flokken. Morsomt å se at folk er forskjellige og har litt forskjellige historier. Og denne gang måtte jeg snike meg til å ta et bilde av en eldre kineser bak meg som tydeligvis hadde latt seg inspirere av det amerikanske liv og var en stor basketfan. Han hadde dresset seg opp i basketdrakt og det som så ut som rappersmykker og kom med engasjerte semibjeffende asmatiske utbrudd på kinesisk blandet med «engelske» ord rett inn i øret mitt en kamp igjennom med en hakket mer sedat venn ved siden av seg…

Collagebilde Vegas
Venstre: kinesiske tilskuere, høyre: San Antonio Spurs’ omfattende trenerstab, under: Nigerias landslag

Festlig fyr og veldig artig, dog litt fuktig på kinnet og inn i øret mitt og her er litt av vokabularet hans: tvi hiya= three, og en form for yeah antar jeg hver gang noe skjøt en treer. Sti båv = steal the ball, faw = foul, schwa dok = slam dunk, toj vivivams = Troy Williams osv.

Interessant er det jo at NBA-lagene bruker det som treningsarena for coacher. San Antonio har alltid 4 internasjonale gjeste-coacher som de dekker alt for i 3 uker. De mener det tilfører organisasjonen deres kompetanse. På benken kunne jeg telle 13 stk i støtteapparatet! Sjekk huddle i time out.

Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina
Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina

Hyggelig var et også å møte kjente norske basketfjes som nyvalgt visepresident Jeanine Flaaten, Tina Moen og Gunnar Voigt Nesbø som alle var ute på sommertur. De ble invitert på trening og fikk et par billetter til kampen vår mot Argentina. Den fungerte som en forkamp til finalen i Summer League. Før det var det riktignok en mottagelse på kvelden i en ganske hårete suite i Palms hotell sammen med spillere og trenere fra Argentina og noen power agenter. Det var visstnok en kjent suite til $25 000 natten med egen basketbane hvor flust av kjentfolk hadde vært tidligere leietagere (se bildet) og var V-E-L-D-I-G Vegas. Forsåvidt hyggelig nok.

Argentina er jo litt eldre blitt og er ikke det laget som har herjet internasjonalt og vant OL 2008 men de er fremdeles regnet som en outsider til å ta medalje i OL. De er rangert nr 4 i verden så for oss var det en god test for å finne ut hvor vi sto. Riktignok spilte ikke Ginobelli for dem men vi manglet jo spillere vi også og å mangle spillere gjør jo alle lag så da må man ha en «next man up»-mentalitet og lukke ut all støyen som følger det utenomsportslige. Etter en litt dårlig start tok det seg litt opp og vi kunne til slutt gå av banen med en ok 96-92 seier. Hyggelig men heller ikke mer for vi snakker jo om en treningskamp.

 

Men vi ble litt klokere om hvem vi må være for å konkurrere vel vitende om at vi har mye å jobbe med om vi ska gi oss selv sjansen til å konkurrere med de store i Rio.

Etter kampen så vi norske finalen i Summerleague som gikk til ekstraomgang og hadde flere ville buzzer beatere.

En annen ting jeg må ta med var når de skulle ha et av disse fjollete pausegreiene på Jumbotron (store videoskjermen) som Kiss Cam og Dance Cam osv hvor de viser publikum som gir gass og klunker til med hva det skal være. Jeg er vel kanskje ikke den største fanen av slikt men da de denne gangen hadde Simba Cam hvor de filmet publikum som hadde babyene sine på armen løftet jeg og Gunnar, «rasende festlige som vi er» opp Jeanine noe kameraene fanget opp. Lettere pinlig for alle involverte men hva gjør man vel ikke spontant for å underholde seg selv og sitt indre barn.

God stemning Nordmenn med Selfie og Simba Cam
God stemning med Selfie og Simba Cam

Hver dag prøver jeg å legge inn trening for å lufte hodet. Det ble gjort med minimum 100 burpees og en times gåtur frem og tilbake til hotellet. Eller lufte hodet er jo det motsatte man gjør i den heten. 41 ørkengrader er faktisk stekhett! Og i kombinasjon med Air Condition gjør slikt at man blir småsyk.

Vi har som sagt ikke penger og deler en Van på 20 karer og når Team USA startet sine forberedelser til i Las Vegas ble jo kontrasten ganske tydelig. Et vanvittig presseoppbud og et gigantisk apparat som ble satt i gang for at disse verdensstjernene skal cashe inn et nytt gull. Facsinerende å se på nært hold gitt. Det er karer som har til salt på maten og interessen er enorm fra hele verden.

Men det verste er at om man hadde satt ting i system og jobbet over en 5-10 års periode med alt talentet som finnes av spillere med Nigerianske røtter så kunne man skapt en stormakt i basketball. Derfor er det litt forstemmende at kaoset med finansieringen i Nigeria fremdeles ikke er løst. Det florerer nå med artikler på nettet om Nigerianske idrettsutøvere som skal til OL og må betale reisen selv hvor de loves at de så skal få igjen penger på et senere tidspunkt … Men slike løfter har man tydeligvis fått før og det er ikke penger man kan regne med å se igjen sies det. Nigeria som jo i utgangspunktet et folke- og ressursrikt land klarer ikke få bukt med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Det er et samfunn uten tillit til de styrende og alle blir seg selv nok. Her snakker vi virkelig om store kontraster med ekstrem fattigdom til de som fysioterapeuten Dayo forteller om. Millionærbarn som går på dyre kostskoler i England og pendler til og fra London hver helg med fly på første klasse hvor et raskt internett søk viser at de billettene koster 50-70 000 kr. På reise hver uke! Men det er tydeligvis ingen av disse som har lyst til å være rike og rause onkler og spytte litt inn i idrettskassa. Frustrerende med tanke på oppkjøringen og litt leit personlig fordi de skylder meg 50 000kr. (Her må det påpekes at det er et annet forbund i denne verden som også har brutt sine løfter og strengt tatt skylder meg mer enn det uten at jeg trenger å utbrodere det her og nå.) Poenget er at det er unødvendig og at det er et stort sovende potensial her man gjerne skulle tatt tak i.

Det potensialet kommer ikke av seg selv og når vi måtte hvile et par spillere og hadde en særdeles slapp innstilling til kampen tapte vi for Argentina i en lukket scrimmage. Vi ble løpende i mellom, hadde lav energi og Argentinerne skjøt 65 % fra trepoenglinjen (19 treff). En fin oppstrammende lekse for oss og hva vi må gjøre.

Deretter bar det tilbake til LA for trening og ny lukket scrimmage mot Kina i Clippers sitt treningssenter.

Den kampen vant vi ganske greit og ettersom vi nå har slått dem 5 ganger på rad (2 i fjor) er det dumt at de ikke er i gruppen vår i OL. Vi er jo det lavest rankede laget og intet afrikansk lag har noen gang kommet til knockout -runden i OL og dit vil jo vi. Små sjanser riktignok men treffer vi planke og får med Al-Farouq er alt mulig.

Etter kampen måtte vi kutte ned troppen og det er alltid veldig trist fordi man blir veldig glad i de menneskene man har jobbet sammen med.

I går var vi gjester av det amerikanske forbundet og så USA knuse Kina foran 20 000 mennesker i Staples Centre. Et realt spetakkel med kjendiser og ivrige golddiggers som ikke legger noe i mellom. Jamie Foxx med unger (avbildet) ble sammen med Chris Brown i nabosetene overfalt av noe vulgære sådanne.

Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfor Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn
Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfore Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn

Amerikanerne har ellers knukket koden på hvordan de skal spille internasjonalt med allsidige atletiske spillere som bytter mye i forsvar og kan skyte utenifra. Det blir jo ikke enklere å spille mot dem når de får lov til å spille fryktelig grisete heller. Interessant blir det men tøft!

Vi skal til Houston i morgen og spiller mot USA 1. august. Det kan fort vekk bli slakt. Litt mindre slakt om vi hadde hatt med rubb og stubb av spillere men vi håper nå Al-Farouq i det minste kan klareres og at det vil bli for pinlig for forbundet å sende representater til den kampen uten at de har med seg penger. Nå dekker riktignok Team USA alt for oss nå, så nå bør det bli ganske greit frem til Rio.

Vi får håpe … Det var dette med håpet og Nils Arne Eggens kjente «hanging snore» i forhold til dette og hint …

Tror det ikke før jeg ser det.

Tror heller ikke at jeg orker å skrive like langt heretter.

Nå starter kjøret.

mm

Forfatter: Mathias Eckhoff

Mathias Eckhoff er trener for Bærum Baskets BLNO-lag og jobber på Norges Toppidrettsgymnas med basketspillerne der. Han har vært ass. trener for Nigerias landslag, som han trente under OL i Rio i 2016 og vant Afrobasket i 2015 med. I 2013 ble han kåret til "Årets topptrener" av Norges Basketballforbund. Tidligere har han spilt for landslaget. Han er nå hovedtreneren til Norges seniorlandslag.

1 kommentar til «Skuddrama og økonomitrøbbel i Las Vegas | OL-reisebrev 2»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.