Murphys lov, alternative olympiske leker og assortert utvalg rariteter | OL-reisebrev 4

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Houston, we have a problem

Å spille mot USA kan vel karakteriseres som et problem! Et vanskelig lag å møte. Rimelig utfordrende! Ekstremt atletiske, mer enn litt arrogante og fryktelig gode. Og hvordan skulle vi på vår siden få en gjeng spillere som ikke helt har det i sitt DNA til å spille disiplinert og sammen? Vel, man prøver og man øver! Litt som Rosenborg gjorde før de fikk dreisen på det når de spilte ute i Europa. Blir jo litt guffent til tider men man må nesten stå i den prosessen og håpe at man vokser på det. Skal vi konkurrere med bedre individualister må vi være smarte. Ta vare på ballen, spille kollektivt og være tålmodige. Vi var ikke det! Men det var det nok til at vi føler at vi fort vekk blir 25 poeng bedre uten å gjøre noe ekstraordinært. Og det ved å gjøre de ordinære tingene litt bedre. Gjøre det gjennomsnittlig bra og så kan vi konkurrere med de andre. Kanskje ikke mot USA en hel kamp. Men med de andre lagene vi skal møte. Og det er jo det vi bygger mot. Vi er som sagt med alle frafallene mer sårbare enn det vi kunne vært. Og vi blir ikke det forsvarslaget som jeg tror fort vekk kunne snust på en medalje her i Rio men kanskje, K-A-N-S-K-J-E vi klarer å knekke en kode og finner ut hvordan vi må spille for å gi oss selv en sjanse?

De som ikke har sett dette kan jo se på en av videoene nedenfor.

Etter massakren dreide det seg om å fordele en masse utstyr PEAK plutselig hadde sendt til oss. 22 bokser! Det måtte gjøres på natten for dagen etter var det oppvaskmøte med sportsministeren og basketpresidenten. Et laaaaangt møte som vel ikke akkurat sprutet over av entusiasme eller salmesang …

Venstre: masse PEAK-utstyr som måtte fordeles, og høyre: damestrømper mot hovne ben under flyturer
Venstre: masse PEAK-utstyr som måtte fordeles, og høyre: damestrømper mot hovne ben under flyturer

The Olympic Experience

Deretter var det endelig avreise til Rio. Et fullstappet fly med olympiske atleter fra flere nasjoner. Williams-søstrene i tennis scoret tydeligvis høyt og gjorde et par av våre karer til fnisete småpiker.
Flyreiser betyr hovne ben og null soving for min del. Dog har ting hjulpet med mine akk så maskuline kompresjonsstrømper. Absolutt noe å anbefale, mine herrer. Det er bare å ønske din indre tiårskommende tante velkommen og tre på herlighetene.

Raritet 1

Nå har jeg sett det også. Vi lever jo i en tid hvor alle er på telefonen hele tiden. Selfier, sosiale medier og spill. Og karen i nabosetet mitt på flyet var også på telefonen sin. MYE! Men han satt og tastet inn noe som virket som tilfeldige tall på kalkulatoren sin? For en som vokste opp i kalulatorens barndom husker jeg ikke det som festlig tidtrøyte!

Når 10 000 atleter med dertilhørende trenere og ledere kommer sammen og sikkerhet er prioritert, sluses man gjennom et apparat som viljeløst krøtter med moderat oversikt over hva som egentlig skjer. Det er bagasje, buss og akkreditering. Rundt deg tripper storstjerner og presseoppbudet er godt voksent. Og på hver flanke er det militære med maskingevær.

Kjendisquiz

Og alt var stas helt til vi kom til deltagerlandsbyen hvor det viste seg at to av våre trenere samt en spiller ikke var klarerte for OL. Det er en omfattende prosedyre og fryktelig treg prosess og et ganske brutalt slag å få men ikke spesielt overraskende når man tenker på hvem som er ansvarlig for å organisere dette på vår side. Assistenttrener BBJ som har vært med på dette før dro klok av skade av gårde og mens vi flyttet inn i bøttekottene våre satt de to andre betuttet igjen. Og der ble de sittende i ti timer uten å få noen gode svar eller at noen fra Nigerias delegasjon tok ansvar. Fanget i et Limboland må det hele ha vært ganske frustrerende og når en godt voksen mann helt på tampen bryter ut i krampegråt skjønner du at summen av frustrasjon over mangelen på respekt, den generelle ansvarsfraskrivelsen, fraværet av informasjon og flommen av løgner rett og slett ble for mye. Det må oppleves for å forstås. De hadde bl.a. sittet i dette teltet da det plutselig ble tømt rundt dem pga. en bombetrussel. Så satt de der mens en robot kom kjørende og bombeekspert i full Ninja Turtle utrustning slik man ser på actionfilmer sjekket ut bilen som sto parkert 15 meter unna. Jeg fikk med meg slutten av dramaet når jeg kom med mat etter treningen vår. Til slutt fikk vi inn spilleren på et daypass som vi brukte til å snike ham rundt i deltagerlandsbyen de neste dagene uten at han fikk vært med på treningene i fare for å bli tatt på fersken uten riktig akkreditering. Enda et Only with Nigeria-øyeblikk. Chris, vår amerikanske assistent-coach fikk hotell en og en halv time unna og er først i dag, tre dager senere klarert til å få være med på treninger og kamper.

Jeg beskrev dette som Murphys lov på speed til en journalist. Alt som kan gå galt, gjør det! Litt satt på spissen selvsagt, men ta for eksempel følgende:

  • Jeg deler rom med en fremmed kar som er så lite at å spoone ville føles romslig. Første som møtte meg var en snorkende mann i stuen som syntes høylytte telefonsamtaler midt på natten er innafor. (Denne karen tisser forøvrig ellers over toalettsetene uten å vaske etter seg noe som setter intimitetstoleransen din på prøve.)
  • Avløpet var selvfølgelig tett så etter den første dusjen ble leiligheten oversvømt.
  • Vi bor i 15. etasje hvilket innebærer venting på heis noe som da straks ble verre da to av heisene ganske umiddelbart ble ødelagt.
  • Og så toppet det seg likegodt med at låsen på døren til leiligheten gikk i stykker så jeg ikke kom inn og til slutt måtte vi sparke den ned da problemene hadde hopet seg opp i alle blokkene og arrangøren ikke hadde folk til å ta seg av slikt.

Og dette var bare det første døgnet!

Blokkparadiset med nedsparket dør

En fattig trøst er at det alltid noen som har det verre. Nigerias fotballlandslag kom på flyplassen og skulle spille kamp dagen derpå (IKKE ideel oppladning må sies) og fikk vite at de flybillettene ikke var betalt. De måtte da hive seg rundt, sove på flyplassen, finne fly som dro dagen etter og da dra rett fra en 11 timers reise til kamparenaen. En kamp som de vant! Det krever en helt egen styrke vil jeg si. Og klarer man å holde fokuset gjennom slikt kommer man ut sterkere og lar seg ikke rive med når det koker som verst. Kaoset samler deg, der andre blir splittet. Man må lære å omfavne utfordringene og finne roen i stormen. Dog fungerer det selvfølgelig ikke alltid sånn 🙂 Er ikke alltid like smurt inn med sol og honning må medgis.

Ellers er det et pussig opplevelse å vandre rundt i denne blokkbyen stappet full av de beste atletene i verden. Det er kappgjengere som kommer vrikkende forbi det ene øyeblikket, boksere som trener i garasjeanlegget under leilighetskomplekset det andre. Prepubertale turnere og post-neandertale vektløftere om hverandre. Kampsport hardhauser som ikke viker en millimeter når de går tre i bredden på fortauet. Det er spretne friidrettsutøver, lange volley- og basketspillere, radmagre O2-snappende løpere og en og annen uspiselig delegat som presser seg frem uten respekt for køer … Alle svinger innom en gigantisk matsal og samtlige bedriver en helt sentral olympisk øvelse som heter bytting av pins. (Nigeria har ikke noen til dette OL, bare et knøttlite restlager fra London OL som gikk tomt på flyplassen). På tennisbanen trener Djordovic, Ginóbili, Valenciunas, og de andre NBA-stjernene setter seg ned ved bordet ved siden av. Usain Bolt og Michael Phelps er også spottet. Artig for de som er opptatt av slikt.

Ellers utvikles nye Olympiske gjetteleker: Hvilket land og hvilken idrett kommer den og den fra. Andre øvelser når man reiser med en gjeng testofylte brunstbasser egner seg ikke på trykk annet enn å si at det i stor grad handler om det motsatte kjønn …
Og så er det «The Kissing The Ring»-game. Ike Diogu, AKA The Black Ceasar har en greie med at medlemmene av The Zone-gjengen skal kysse ringen hans. Det betyr at han med en overlegen mine holder hånden opp i ansiktet til den andre personen. Det har da utviklet seg til at man prøver å fange det på bilde uten at den andre personen oppdager det. Målet er selvfølgelig å få kjendiser på kamera!
Barnslig på tur. Absolutt!

The waiting game

Raritet 2 og 3

  • Ting er litt baklengs og opp ned med Nigeria. Sjekk Docs pologenser!
  • Busstopp ved deltagerbyens navn er Olof Palme? Svenske i Brasil. Vi har jo i det minste hatt en solstekt prinsesse Ragnhild her nede i Brasil. I mine øyne har vel bare etternavnet til vår svenske venn noe i et tropeland å gjøre. Sorry, Sverige.

Rariteter

Åpningsseremonien

Etter å ha blitt utstyrt med en grilldress, type hvite tracksuits som var inn i LA OL på 80-tallet, tre størrelser for stor, var det tid for venting, kø, mer venting og mer kø før vi ble skyflet ut i omgjorte rutebusser for å tas til Maracana Stadium og åpningsseremonien. Militæret stoppet trafikken, bussene kjørte kolonne i brukbar fart med tre (!) meters avstand, forskjellige TV-crews sto i midtrabattene og filmet sine innslag og vi ble geleidet forbi jublende folkemasser inn på badminton-arenaen for mer venting.

Seansen er jo en stilstudie av en annen verden. Ensemblene som moteguruene i de forskjellige land har puttet sammen varierer fra glinsende upraktiske bylter av noen laken, läderhosens og andre corny «nasjonaldrakter» samt Norges vindjakker som måtte være sydd av rester fra curling-guttas bukser … Jeg gav bort capsen som hørte med i vår outfit til en uteligger på veien inn og hadde vel gitt jakken også hadde det ikke vært for at jeg da kunne blitt nektet å få lov å gå ble jeg fortalt. (Vet ikke jeg, men tipper at en del fikk lyst til å kjøpe popcorn på stadion når de så Will …

Åpningssermoni Nigeria og Norge

Ellers brakte jo den eviglange innmarsjen ut det beste selfie-gamet utøverne hadde. Mye mørke og kornete mobilkamerabilder med duckface og moderat fokuserte ansikter up close tenker jeg. Så endelig noen hyggelig nordmenn i troppen bak også. Ezienne var populær hos gutta (og hyggelig), storebror til Torgrim Morgan Sommerfeldt var der og JB-assistenttrener fikk prøvd ut en frisk setning Will hadde lært ham …
Dette er jo evenement for de store Pins-entusiastene. Merker at det ikke er helt meg men ser jo at det er en grei isbryter for de sosialt anlagte.

Men det var også kaos, mer venting og lite vennlig for de tissetrengte.

Særlig var det en svært hissig militær med gevær i hånden som rødsprengt i trynet skjelte meg ut på portugisisk som om jeg hadde grovt forbrutt meg mot en svært viktig brasiliansk lov. Dette fordi jeg hoppet over et gjerde for å gå på do istedenfor å følge slusen og runde hjørnet fem meter bortenfor for så å komme tilbake til samme plass uten at det var noen i nærheten til å bli brydd av det annet en vår standhaftige tinnsoldat. Jeg påpekte da (på norsk fordi dette var tydligvis måten man skulle kommunisere på, altså på språk den andre ikke kunne) at denne briskende og truende adferden hans neppe fungerte i henhold til hensikten for hva skulle han egentlig gjøre. Arrestere meg? Krydder i hverdagen antar jeg. Og relativt tomme trusler selv med skytter i hendene …

IMG_3679

Det minnet meg om en lignende i overkant nidkjær vakt på danskebåten som truet med å kaste oss av båten midt på Skagerak den gang jeg var trener for juniorlandslaget og vi jublet litt for høyt når vi vant 1500 kr. på en en av disse Enarmede bandittmaskinene uten å skjønne hvorfor vi vant. Det var noe på kryss og tvers og hit og dit? Og rimelig fjollete og gøy … bare ikke for den surmagede fergevakten. Men han har alstå en fetter i ånden i soldat sur her nede.

I dag var det siste trening før kampen mot Argentina. Med stiv kuling i vindkastene ute, saccosekker(!) som blåste forbi og det var rimelig støyete i disse messeteltene som fungerer som treningsarenaer.

Raritet 4

Jeg har sett mange rare toaletter men denne patenten forekommer i overkant upraktisk for alle som har kjennskap til den mannlige anatomi. Sitter de motsatt vei på do i Sør Amerika, mon tro? Innebærer ikke det en viss fare for fukt i sokken når det bommelibommes? (Se bilde lengre opp i saken).

Oppkjøringen har vært underlig de siste dagene. Alle mann alle har ikke vært helt tilstede. Såpass at vi ikke helt vet hvem vi er eller skal være for å kunne konkurrere her. Det virker som det er et lederskapsvakum i gruppen og at ingenting forankres offensivt eller defensivt. Med enormt store svinger i det man gjør. Virker rett og slett veldig skjørt. Forhåpentligvis vil det være noe annet i kampene og at man finner tilbake til det som var på gang for et par uker siden. At de kan samles rundt oss mot verden og utfordrer rollen…

Vi får se da?

Deer in headlights og vår (u)venn Murphy igjen

Nå spilte vi akkurat første kampen mot Argentina og jeg må innrømme at til tross for bange anelser i forkant så var dette sjokkerende dårlig. Erfarne spillere fra virkelig høyt nivå fremsto som «Deer in headlights». Preget av situasjonen, usikre og ute av stand til gjennomføre selv de enkleste ting. Avkledd og utspilt av et lag vi slo for to uker siden. Og det var ikke sånn at Argentina spilte så mye bedre eller annerledes. Det var snarere slik at vi ikke gjorde det vi kan kontrollere bra. Vi mangler rett og slett lederskap og når den som er vårt emosjonelle leder i Shane Lawal fra Barcelona røk noe i kneet og er ute av mesterskapet (kanskje resten av karrieren) raknet det. Nå er jeg normalt ganske offensiv i hodet når slike kamper skjer.
Idretten er nå en gang slik at du hele tiden får nye sjanser og du kan velge om du vil lære av erfaringen og la den forme deg til noe bedre eller la deg knekke. Rollen som assistenttrener gir deg jo litt færre verktøy å jobbe med i så måte men det er helt tydelig at vi må samles i bånn og få hodene på rett plass igjen.

http://www.fiba.com/olympics/2016/All-game-photos

Nå er klokken snart kvart på fire og eders vyrde må bysselalle.

mm

Forfatter: Mathias Eckhoff

Mathias Eckhoff er trener for Bærum Baskets BLNO-lag og jobber på Norges Toppidrettsgymnas med basketspillerne der. Han har vært ass. trener for Nigerias landslag, som han trente under OL i Rio i 2016 og vant Afrobasket i 2015 med. I 2013 ble han kåret til "Årets topptrener" av Norges Basketballforbund. Tidligere har han spilt for landslaget. Han er nå hovedtreneren til Norges seniorlandslag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.