Boble, nullstilling og mye overtidsarbeid | OL-reisebrev 5

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Dager har henrullet og OL-landsbyen tømmes gradvis for folk og det er vel på tide med et siste reisebrev.

Hva gjør man egentlig i OL som coach? Jo, man forsvinner inn i en boble hvor omverden ikke betyr så mye.
Mange spørsmål skal stilles og besvares. Man analyserer og reflekterer over eget lag og motstandere…
Hva gjorde vi bra i siste kamp, hva var dårlig og hvorfor? Hvilke grep kan vi ta osv? Så enes man om vei å gå, nullstiller og begynner å forberede seg og spillere til neste kamp.

For meg innebar det 20 timers dager med videoredigering, scouting i hall, treninger og spredte møter med coachene. Hvor vi etter første kamp mot Argentina konkluderte med noe sånt som at vi måtte forenkle budskapet og reparere lederskapshullet i gruppen med å ta tak i veldig enkle ting og fylle på positiv energi og fokus. Tydeligere rolleavklaring og rotasjon av spillere uten micro management var også en greie. I stor grad handlet det som så mange andre plasser om å realitetsorientere forventningene en smule og jobbe litt med innstillingen og hodene til spillerne etter at skadene, frafallene og den dårlig gjennomførte førstekampen hadde slått bunnen litt ut der og da.

Intimsfæren settes på prøve

Mitt trange rom i en leilighet med stadig nye mennesker innom var boblen som jeg levde i da. Og det med støy jeg gjerne kunne vært foruten. Særlig denne snodige fyren med sitt brukbart heftige reportoir av kroppslyder testet noen grenser. Som når han uten blygsel tok i bruk alt av kroppsåpninger og skapte en kroppslig symfoni av en annen verden. Da ble eders vyrde noe satt ut. Han jobbet sensurløst på, med en dårlig mage på høygir og hark og host inne på doen, som på sin side gjorde lite for å skjule støyen med sine ustrategiske kreppvegger og åpning under døren. Og når jeg skulle legge meg i 04.30-tiden rigget han jaggu til for høylydt bønn i stuen. Noe måtte han kanskje gjøre for å tekkes de høyere makter og få litt ro?

Kunstprosjekt i landsbyen
Kunstprosjekt i landsbyen

De hadde ellers i det hele tatt en underlig oppfatning av den private sfære disse mine samboere og en pussig oppfatning av hva som er innafor når man deler bopel med fremmede.

Det var bl.a. helt greit med private, svært høylydte samtaler som de hadde på høyttaler på telefonen natten gjennom…

En fin øvelse for å komme i god kontakt med sin indre Zen merker jeg…

Spesielt ettersom Murphys lov i de første dagene fremdeles var sterkt fremtredende i hverdagen.
Jeg kan for eksempel nevne:

  • Redigerings- og scoute-programvaren min som streiket, hvor jeg måtte gjøre jobben om igjen to-tre ganger. (Det leder jo til honninginnsmurt salmesyngende akkompagnement av unge Eckhoff kan dere tro…)
  • Så fikk vi vite at Shane Lawal hadde røket patellasenen og måtte operere. (Forventet men likefullt fortærende)
  • Deretter ble Mike Gbiniji syk slik at vi mistet enda en spiller til kamp to. (Det ble forøvrig formidlet på den måten at han bare uteble fra trening og videomøte uten å gi beskjed, noe alle trenere/ledere/lærere E L S K E R! )
  • Så viste det seg at en drakt var blitt borte i Houston med det helvete det innebar for å få tak i en ny i henhold til NOCs strenge reglement…
  • Så ble i tur og orden, doen ødelagt, dusjen tettet på nytt med illeluktende vann samt at dør og lås til leiligheten atter måtte sparkes inn. (Er ikke fikset enda).

Når jeg så fikk en telefon hjemmefra om at bensinbilen min hadde tatt knekken etter en dose feilpåfylt diesel måtte jeg jo bare le … Karma var bare ikke på lag.

Festlig!

Helt til det ikke er det lengre…

Sportslig og annet småsnusk

Kamp 2

Vår andre kamp var mot Litauen. Nr 3 i verden. Tapende finalist i siste EM. Et LAG hvis spillestil jeg kjenner veldig godt til! Det ble en fysisk batalje hvor vi tok noe gode steg fremover fra åpningskampen. Det er jo typisk trenerspråk å si slikt men man må jo nesten tenke litt sånn. Prosess og det større bildet. Vi ledet flere ganger og følte at vi like gjerne kunne vunnet om vi bare hadde vært hakket mer smarte med de tingene vi kunne kontrollere. Så selv om hederlig nederlag er noe man ikke samler på, så var det oppløftende og ga nyttige svar.

Alle lag har jo sine reiser før de forhåpentligvis finner sin form og hva som fungerer for dem. Så også for oss. Vi måtte foreta litt flere og større justeringer enn det som er ideelt pga. disse frafallene men vi så jo at vi i aller høyeste grad var med i kampen, at vi kunne konkurrere med en forventet toppnasjon og at det var noe å bygge videre på. Og målet vårt var fremdeles å vinne nok kamper til å kvalifisere oss til finalespillet.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/big-third-quarter-propels-lithuania-past-nigeria

Så dermed bar det tilbake til boblen med den litt brutale mesterskapsrutinen med videoanalyse og preppe spillere.

Riiioooo
Riiioooo

Dog med et lite avbrudd av at vi dagen derpå ble sjokkert med at vi skulle få Per Diem/diettpenger – ikke alt på en gang selvfølgelig! Vi måtte inn på et overfylt rom med mye raus BO for å få penger i hånden ut av brune konvolutter på gamlemåten. Bankoverføring er liksom ikke greia her. Ryktet spredte seg, utøvere og trenere som ikke hadde fått noen ting stimlet sammen og delte historier fra sine håpløse forberedelser. At vi coacher fikk mer diettpenger enn spillerne, er en pussig praksis i mine øyne. Litt IOC-medlem light! For trenger vi mer mat enn utøverne? Et aldri så lite kulturkræsj for sosialdemokratisk-anlagte meg…

Kamp 3

Neste motstander for oss var Spania. Regjerende europamestre, rangert som nr 2 i verden og en kamp de måtte vinne etter to sløve kamper mot Brasil og overraskelseslaget Kroatia. En formidabel oppgave for noen og enhver men vi hadde jo spilt brukbart mot Litauen så vi var optimister.

Pre-game i Rio
Pre-game i Rio

Starten av kampen var litt rar da tribunene var helt tomme. I det kampen skulle starte hørte vi plutselig et høyt smell hvor vi senere fikk vite at man hadde foretatt en kontrollert sprenging av en ryggsekk etter en bombetrussel! Derfor hadde ikke publikum blitt sluppet inn men hallen ble etter hvert fylt opp. Så har jeg vært med på det og!

Kampen ble jevn og da vi ledet etter tre perioder kunne man ane en liten sensasjon. Men dessverre hold det ikke helt inn! De tingene vi tapte kampen på følte vi derimot at vi lett kunne forbedre. Turnovers i open court på dette nivået straffer seg, transition D hvor vi forærer spanjolene gratispoeng på sløvhet og noen offensive returer de absolutt ikke skulle fått kostet seieren. Mulig det har noe med rutine å gjøre?
Så mye handlet selvfølgelig om dyktighet men også mye om flaks og å stresse spanjolene såpass i en «do or die» kamp er jo helt ok bra. Det viste seg jo i etterkant at det mest sannsynlig var der vi røk ut av medaljespillet også. Litt småsurt når vi var så nærme men samtidig artig å se at veien til toppen er såpass kort alt tatt i betraktning og at man får bekreftet litt av det man har sagt.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/spain-sweat-it-out-against-nigeria-to-claim-first-win

Deretter var det full fart inn i boblen igjen da jeg hadde hovedansvaret for scoutingen på Kroatia. Dvs. at jeg skulle se en fem-seks kamper, redigere ut video på spillerne og deres tendenser, redigere ut kjernesettene de benyttet seg av, formulere dette i en scouting-rapport som alle spillerne får og presentere videoen før kampen etter at vi også går gjennom alt på shootaround. MYE JOBB!

*Det ble jo spilt en del andre kamper her også og det var fint å se at resten av verden begynner å skjønne litt hvordan man må spille mot USA. Nå kan det godt hende at de vinner gull igjen men man kan se konturene av hvordan gode kollektiv kan og helt sikkert vil slå amerikanerne før eller siden. Det gleder et coachehjerte må vite.

Kamp 4

I tur og orden hadde vi nå spilt mot 1, 4, 3 og 2 i verden og nå ventet formlaget Kroatia. Kroatia med Bogdanović og Šarić i spissen og med nyttige rollespillere på høyt nivå rundt dem hadde de virkelig funnet ut hvem de måtte være denne sommeren. Vi tenkte likefullt at det var en god matchup for oss og at vi ville få litt bedre type skudd i den kampen. Og at om vi fortsatte fremgangen så ville vi kunne slå de. Litt spesiell oppkjøring ble det i og med at Mike Gbinije bare var borte fra video og shootaround. Basketspillere er på mange måter forvokste uansvarlige barn som må leies rundt omkring. Jeg var selvfølgelig banebrytende sløv selv i min tid men dette var OL og vår siste mulighet. Jeg må jo innrømme at jeg tenker at det også handler om den kulturen/ukulturen vi etablerte uten at jeg skal dra det altfor langt men det vitner jo om et fraværende fokus.

Photoshoot, kamp og OL-ringer
Photoshoot, kamp og OL-ringer

Men i kampen ble det levert. Fra de fleste. Og det føltes fortjent etter alt som hadde skjedd. Det ble skutt bra utenifra, laget spilte for hverandre og brøt ikke ut av det kollektive spillet og i forsvar ga man gass. OG med seieren så var det fremdeles en mulighet for videre avansement noe som var målet hele veien.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/hot-shooting-nigeria-take-down-croatia-to-claim-first-win

Kamp 5

Den siste kampen var mot vertsnasjonen Brasil. Om vi vant var vi videre såfremt Kroatia tapte sin kamp mot Litauen som plutselig hadde begynt å slite og kommet i en slags identitetskrise. Brasil på sin side kunne gå videre om Spania tapte mot Argentina. Morsomme forutsetninger og en utfordring man bare må elske. Jeg var personlig litt mer bekymret for matchupen i denne kampen fordi Brasil nettopp var gode på det vi slet med. Og som alltid handler det i veldig stor grad om nettopp det – matchups! Og foran en fullsatt sal viste det seg at Nene på godt spillehumør og de andre brasilianske spillerne ikke lot seg plage av et litt flatt nigeriansk lag. Vet ikke om det var fordi det var en formiddagskamp men vi ble liggende bakpå hele veien og borte var mye av det kollektive spillet. Vi hadde endelig en slags kontakt med 4 poeng ned med fire minutter igjen før noen fryktelige dumme og lett uunngåelige turnovers ødela for oss. Litt skuffende og egentlig noe man bør kunne forvente at spillere på dette nivået ikke gjør.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/brazil-beat-nigeria-hang-their-hopes-of-reaching-quarter-finals-on-argentina-win-against-spain

Konklusjon

Veien frem er ikke lang for Nigeria. Det er jo lett å begynne å tenke og leke hvis-om-atte-dersom-atte-leken og at vi fort vekk kunne vært i nærheten av medalje med fullt mannskap og litt mindre kaotiske rammer. Jeg vil dog heller si at om vi hadde vært litt flinkere til å kontrollere det vi kunne kontrollere i kampene så hadde vi vært videre. Om vi hadde klart å la all støyen samle og galvanisere oss som det gjorde sist sommer og gjort kaoset til en styrke hadde vi vært i finalespillet hvor alt tydeligvis kan skje. Om nasjonen Nigeria bestemmer seg for å satse og gi forutsetninger bør det være muligheter til å bli en stormakt om man tar utgangspunkt i alt det råe fysiske talentet som finnes. Om man dyrker frem en spillestil og god kultur som kan være særegent nigeriansk. USA vil nok alltid ha de beste individualistene men Nigeria kan ha atleter nesten i samme klasse og da handler det mer om organisering rundt banen, kollektivet på og forvaltning av ressursene man har.

(Min tidligere romkompis forteller at de bevilgende myndigheter satte av 17 millioner dollar til et eliteprosjekt for to år siden. Midler som da sporenstreks ble underslått og forsvant. Det er blitt varslet arrestasjoner lang oppover i systemet men det prates jo alltid mye sier han…)

Den reisen blir dog uten meg! Det har vært et privilegium å ha fått vært med på dette men to måneder sammenhengene borte fra unger med så mye kaos det tar rett og slett mer enn det det gir. I glimtvis er det jo et lite eventyr med flust av historier men å stå oppi det hele tiden er veldig utmattende og bånn ærlig, det betaler ikke nok! (Spesielt ikke når man ikke får det man er lovet).

Nå vil jeg bare hjem men det å endre billett kostet $4000 så da ble det 7 dager ekstra!

Så farvel til vakthold, bombetrusler, skuddhull i vegger og dødsulykke i trafikken. Heisan sveisan og ajøss til kronisk kaos, gasslegging av området med myggmiddel og generell matleihet. Tjollahoppsasa til tjollahoppsasei(?) til tilgrisede og ødelagte doer, inngangsdører og kleint samvær med folk man ikke kjenner.

Nå er det Norge og fedrelandet som gjelder. (Riktignok først 24. august så noe mer kan vel krystes ut av oppholdet som basketfinale, avslutningssermoni, strender og Jesusstatue men det blir ikke formidlet her).

Sånn på tampen nevnes:

  • Exhibit numero uendelig på sull – Tre dager før OL er ferdig og med flesteparten av utøverne dratt hjem kom utstyret vi var ment å få til OL-landsbyen. Før den hadde vi fått en rosa pose med noe dill i. Komisk! (Se bilde og Link: http://www.vanguardngr.com/2016/08/w-o-n-d-e-r-f-u-l-team-nigeria-kits-arrive-3-days-end-games/)
  • Argentinske fans i baskethall er helt klart veldig schtiilig. Hvordan de hyllet sine helter var veldig gøy å se på nært hold. (les litt om den fantastiske historien til Argentinsk basketball og Manu Ginobelli her: http://www.espn.com/nba/story/_/id/17262551/manu-ginobili-built-legacy-love-team-storied-career)
  • Håndballjentene har denne kulturen som jeg snakker om. Artig å se på nært hold og man må være stolt av hvordan de kom tilbake i semifinale som var en evig oppoverbakke selv om de tapte. Å vinne bronse var bra selv om idretten er liten. De bedriver toppidrett. (Må nevnes at nordmenn oppleves som noen selvtilfredse særinger og ganske lukkede når man er litt på utsiden! Just saying!).
  • Fritid de siste dagene har gjort at jeg fikk løftet blikket litt, sett noe håndball og har rukket å bli gruset i tennis av radiokommentator og håndball-legende Øystein Havang. Topp stemning! Og der andre er sosialt anlagte er jo jeg en asosilal jævel og jeg har rett og slett ikke orket noe mer. Helt tom og med sterk hjemlengsel.
  • Rare idretter som ser underlig ut for de mindre bevandrede, les: meg —> Trampoline, synkronsvømming og synkronstup, dressurridning, pil og bue (spesielt med koreanere, hvit-sminkede med solkrem), rytmisk sportsgymnastikk, noen av kano mm. Når det er sagt holder jo vi vintermennesker på med mye rart og tror at norske paradegrener er svære greier. Da er det bra å dra frem en artig artikkel som setter ting litt i perpektiv. (http://www.bt.no/sporten/ol/Homorugby-storre-enn-skiskyting-1795102.html)
  • Ørene til brytere. De ser rimelig maltrakterte ut over hele fjøla. Og det har nok gått en del neser opp gjennom karrieren skal man dømme etter utseendet og profilen på utøverne.
Semifinale i håndball
Semifinale i håndball

Og helt til slutt må jeg nesten fortelle om er den massive kondomhamstringen til ivrige middelaldrende menn her i landsbyen. Det er kinesiske trenere som tømmer disse kondomautomatene som er satt opp ved inngangen til spisesalen med en iver parringskåte utelivskaniner ville vært stolte av. Enten skjer det mye i den kinesiske blokken som vi ikke vet om eller så bruker de gummien på samme måte som de bruker disse munnbindene sine som de jo har på hvor enn de ferdes … eller så har de store planer for hjemkomsten. Sammen med middelaldrende menn fra Kazakhstan og andre obskure nasjoner er det først og fremst der forbruket syntes å være av de 42(!) kondomene det ble varslet at hver deltager skulle få … (underlig tall og hvordan landet egentlig arrangøren på det?)

Kondomautomater, forundringspakke og treningsrom
Kondomautomater, forsinket forundringspakke og treningsrom

Nu vel, sjåast på berg og i hall.

Toodelooo!


Til høsten er Mathias Eckhoff  å finne i norske haller. Han har tatt over jobben som hovedtrener for Bærum Baskets BLNO-lag etter Lars Gunnar Sønsteby. Eckhoff skal også jobbe ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i Bærum.

Takk til Mathias Eckhoff for innsiktsfull lesing fra OL-oppkjøret og Rio! Vi er mange som er takknemlige i basketballmiljøet. Kommenter gjerne med tilbakemeldinger eller tanker om det Eckhoff har skrevet.

Resten av reisebrevene kan leses her: http://www.kurvball.no/author/eckhoff/

mm

Forfatter: Mathias Eckhoff

Mathias Eckhoff er trener for Bærum Baskets BLNO-lag og jobber på Norges Toppidrettsgymnas med basketspillerne der. Han har vært ass. trener for Nigerias landslag, som han trente under OL i Rio i 2016 og vant Afrobasket i 2015 med. I 2013 ble han kåret til "Årets topptrener" av Norges Basketballforbund. Tidligere har han spilt for landslaget. Han er nå hovedtreneren til Norges seniorlandslag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *