Landslagstrenerens oppsummering av Universiaden 2017

Nyttig, nyttig, nyttig. Det har vært, og er en sommer med mye landslagsaktivitet rundt om og en foreløpig oppsummering fra Universiadelaget er vel på sin plass. Og når jeg så i skrivende stund også måtte dra hjem etter dødsfall i familien tenkte jeg å servere litt om vår reise.


Vi har hatt en oppkjøring med ok mengde fellestreninger -> Bra!
Med ivrig spillere på individuelle treninger -> Nja, litt usikker på det egentlig og her kan vel mange basketspillere bli flinkere!
Og vi har hatt passe mengde kamper i forkant av turneringen? -> NJET! En stor utfordring for norske lag med begrenset tilgang på gode motstandere.

Dette i forhold til ideell oppkjøring til et mesterskap hvor tanken er å bygge en treningskultur som gjør at vi kan spille jevnt med presumptivt bedre nasjoner.

Men det har i aller høyeste grad vært en viktig og fin felleskapsgreie for mange ivrige sjeler i Basket-Norge, til tross for den pussig lunkne og kunnskapsløse holdningen til deltagelse hos enkelte mennesker i miljøet vårt.

Skal man spille på høyere nivå må man øve og da er det ikke så mange muligheter for oss på berget til å få spilt mot A-nasjoner hvor våre uvaner blir avslørt, noe de med all respekt å melde ikke gjør i like stor grad i B- og C-mesterskap. Derfor har Universiaden vært, er og vil forhåpentligvis være i fremtiden, en fantastisk utviklingsarena for våre spillere og et naturlig steg på stigen i et landslagsløp.

Rosenborg i sin tid var ute i Europa og tapte mye og stort før de knakk koden og startet mesterliga-eventyret sitt.

Så for meg er dette et veldig riktig steg på veien for norsk basket. Mer om det siden.

Å delta i en Universiade, eller et student-OL, verdens største idrettsarrangement i 2017, byr på en del utenomsportslige opplevelser også. Andre kulturer og et annet klima!
I Taiwan er man kronisk klam pga. luftfuktighet og varme. Tyfon med regn reduserte ikke akkurat det.
Men for et folk! Du skal være rimelig surpomp og grinebiter om du ikke syntes folket her er toppen av kransekaken. Tålmodige, hjelpsomme og ekstremt høflige og blide. Man kan spørre seg hva de har i vårrull og dumplingen sin for bli såpass suverene mennesker.
Vi har også nytt godt av den fantastiske familien til Anders Nymo. Det var velkomstkomité på flyplass og stor heiagjeng på tribunen.

Velkomstkomiteen på flyplassen
Heiagjengen på tribunen

Spillerne er som mini popstjerner blitt, noe som vel ikke akkurat ser ut til å plage dem. (Se bildet og en liten kuriositet. Legg merke til fingrene til en av medhjelperene som er et Taiwansk hjerte. En gest som er stor her) De sosiale mediene får kjørt seg varme med med ymse kjærlighetsærklæringer og lettere uanstendige forslag. Særlig Mikkel Kolstad har appellert til folket her. En norsk gud blir han kalt og har egen fanskare, jenter og gutter. Han har bl.a. blitt tilsendt egenkomponert sang og når et bilde av ham i kommentarfeltet ble hashtagget med «fylle på bensinen» lurte vi fælt på hva slag google translate festlighet vi ble servert. Før attachen vår forklarte at Taiwanesere sa at var man sliten, nedfor og trøtt skulle man bare gå ned til deltagerlandsbyen og få energi og pepp av å beskue de vakre veltrente atletene osv. og så ville man bli glad og opplagt igjen. Unge Kolstad har tydeligvis den effekten på tuppelurene og tuppetittene her.

Foto: Apple Daily. Anders Nymo er født og oppvokst i Taiwan og er også litt ekstra populær.

Gutta er vel normalt ikke de raskeste ut av garderoben men aldri har den vært tømt kjappere enn da de fikk beskjed om å vente med å gå ut fordi det var så mange fans utenfor! Vosj, så var de ute av døren for ytterlige bilder med ivrige innfødte.

– Vi fikk besøkt verdens nest høyeste bygning, dog med den raskeste heisen i verden!

– Vi har alle rukket å bli matleie etter fri tilgang, 24/7, på mat fra alle verdens hjørner i den store kantinen.

– Vi har sett rotter store som katter rekende gatelangs i deltagerbyen som fremstår som en drabantbydel type Stovner.

– Vi er vel ikke de ivrigste i disse barnebassengene utenfor deltagerblokkene som fungerer som isbad.

Isbad for restituering

– Vi har kjørt så mye buss at du skal være en rimelig stor bussentusiast for ikke å gå litt lei da det er 50-60 minutter hver vei til trening og kamp arenaer. Da blir det fort vekk mange, mange timer i buss.

Men det er jo moro da.

Og vi blir bedre.

Flinkere til å spille kampene på våre premisser.
Eller i alle fall på premisser hvor vi kan konkurrere.
Konkurrere i stadig lengre perioder mot bra motstand til tross for litt spesielle omstendigheter.

Å reise i 24 timer, for så å kjøre buss en time i rushtrafikk mens vi skiftet og tøyde og bøyde i bussen. For deretter å få 7 minutter til oppvarming før vi spilte mot et bra USA lag som har feid motstanden til side i gruppespillet sitt. Det kvalifiserer til spesielle omstendigheter føler jeg.

Vi lå under med fem til pause etter å ha vært ned med tjue for så å sprekke fem minutter ut i tredje perioden.
En tilsvarende minikollaps midt i tredje skjedde også i første gruppespillkamp mot et ganske bra Canada lag.
Litt bedre var det igjen mot Tyskland (i Tyskland sin starting 5 var alle 2 meter eller høyere) før vi hadde lært nok til å gi Finland kamp til døren etter en hårreisende start.

Hong Kong var grei skurring noe vi vel følte et bedre Japansk lag også var med to seiere som resultat.
Og det er ikke drittmotstand vi snakker om her.

Veldig nyttig!

Bilde: Takktikktavle før kampen mot Japan
Takktikktavle før kampen mot Hong Kong

Og det vil ikke overraske meg om vi kan ta skalpen på et bra Mexicansk lag når vi nå skal inn i spillet om 9-16 plass hvor land som Australia, Estland, Tjekkia, Canada og Taiwan venter. Som topp 16 betyr det også at vi har mye større sjanser til å bli invitert til neste Universiade i Italia om 2 år!

Som trener er man jo forpliktet til å se bak resultatene også.
Når vi forholder oss lojalt til det vi har trent på er vi med i kampene da? Får vi de skuddene vi skal ha? Får vi nok stopp på motstanderne osv? Klarer vi å maksimere ferdighetene vi har i laget? Og hva er det i tilfelle ting strander på? Henger ting på greip?

Hva slags ferdigheter er det vi trenger i et lag og hva slags type spillere er det vi trenger i fremtiden?

Nå når trenden går mot allsidige tometersmenn som bytter på alt?

Det kunne jeg sagt mye om men det som er sikkert er at vi har noen spennende typer på gang i Norge. Om alle fra de forskjellige generasjonene har lyst og anledning til å være med er ikke veien håpløst lang om det jobbes jevnt.

Det gir håp.

Det er gøy!

Avslutningsvis vil jeg bare nevne det som for meg er blitt en liten klassiker:

Vi skal jo spille med mye bevegelse, fart og screener, særlig da med bak-screener eller back picks om dere vil. Noe av utfordringen kan da være at spillerne screener luft og ikke mannen de er ment å screene. Vi har sagt at det er ingen grunn til at vi ikke skal være best i verden til å kommunisere og da er det lov å hjelpe til fra benken med tydelige beskjeder. Det er jo ingen som forstår norsk her nede så vi kan være veldig spesifikke osv. Bl.a. hjelpe hverandre til å screene/picke rett m.m.

Derfor var det ganske festlig når Tromsøs egen Henrik Lange i sin iver etter å hjelpe fra benken under kamp når noen ikke traff helt i det offensive settet vårt, entusiastisk og på kav rorbu-nordnorsk brølte ut i en plutselig stille hall:

«Dokker må træff hain skekkelig med pikken» … pause før han skjønte hvordan det hørtes ut … så litt spakere «eh, med back picken meine æ»

Henrik Lange

Mulig jeg er en enkel sjel.
Men det var litt artig syntes jeg.
Bra timing rett og slett.

Bra fyr.

Bra gjeng!

Grus Mexico nå!

Bonussitat:
«ALLE sier; han er jo sååå kjekk … hvorfor har han så stygt profilbilde da?» -> Sagt av vår attache om de som jobber på hjelpesenteret sine uttalelser om Gunnar (Voigt Nesbø, ass. trener, red. anm.) sitt Facebook-bilde


Bilder: Mathias Eckhoff

Forsidebildet: Apple Daily/Cai Yulong photo

mm

Forfatter: Mathias Eckhoff

Mathias Eckhoff er trener for Bærum Baskets BLNO-lag og jobber på Norges Toppidrettsgymnas med basketspillerne der. Han har vært ass. trener for Nigerias landslag, som han trente under OL i Rio i 2016 og vant Afrobasket i 2015 med. I 2013 ble han kåret til "Årets topptrener" av Norges Basketballforbund. Tidligere har han spilt for landslaget. Han er nå hovedtreneren til Norges seniorlandslag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *