Hvordan Stian Emil Berg endte opp i BLNO

Stian Emil Bergs reise tilbake til parketten skjedde nesten ikke. I dette innlegget kan du lese om hvordan det skjedde, og hva som motiverte Asker Aliens-spilleren til å ta opp basketballen igjen.


Jeg har spilt all min basket i Bærum. I mine yngre dager spilte jeg for EB (en av samarbeidsklubbene til Bærum Basket) hvor vi hadde et ganske dominerende lag i 91-årgangen. Jeg ble coachet av mamma, så brodern og så pappa. Jeg hadde også noen år i Asker parallelt som jeg spilte for EB hvor pappa også var en av våre coacher. Aksel Bolin og Anders Stien har vært nærme kompiser veldig lenge gjennom familien + at de spilte på (etter min mening) det beste 90-laget i Norge. Det var veldig gøy og utfordrende for meg. Jeg begynte på Norges Toppidrettsgymnas samtidig som jeg fikk være med å trene med ligalaget til Bærum. Det var nok under disse årene hvor jeg tok flest steg og utviklet meg mest på grunn av treningsmengde og kvalitet på treninger og medspillere. Jeg spilte med og mot Stian Mjøs, Nico Østbye, Torgrim Sommerfeldt, Thomas Mjøs og flere andre veldig gode på morningene og Christer Elgmork, Nils Paul Skåra, Ahmed Diomande, Thor Hagen, Alex Frang med flere på kveldene. Jeg skjønte først hvor mye fremgang jeg hadde på de årene da jeg spilte nordisk mesterskap U18 og jeg plutselig konkurrerte mye enklere med folk som hadde vært milevis foran meg to år før.

De siste 6 årene har jeg vært I USA; 4 av de har jeg vært veldig aktiv med basketball og to har jeg hatt litt avstand fra det. Jeg kunne skrevet veldig mye om mine år i USA og alt rundt basketball og alt annet, men forsøker å hoppe litt her.

Stian Emil Berg og Aksel Bolin var startere sammen på Northern Illinois.

Jeg ble ferdig med min college-karriere i mars 2015. Mitt mål siden jeg kan huske har vært å leve av basketball, og om jeg var heldig, leve godt av basketball. Det er mye som skjer under 4 år med trening og kamper og litt uforutsette ting også. Jeg dro fra Norge med en ganske god følelse av at jeg var en av de som trente mest I Norge og at overgangen til Amerikansk treningskultur ikke ville være et like stort sjokk for en som meg. Jeg tok selvfølgelig feil der. Mye kan bli sagt om amerikansk treningskultur og alt er absolutt ikke positivt, men jeg var veldig positiv i starten selv om jeg aldri følte jeg hadde overskudd nok til å gjøre gode kamper. De tre siste årene spilte jeg i NCAA 2 for et universitet ved navn Nova Southeastern University. Midt i et av de fineste stedene I USA; Fort Lauderdale. Fasiliteter i verdensklasse, rik skole og en veldig hyggelig coach. Jeg digget coachen min og gjør det den dag i dag, men vi hadde veldig forskjellig oppfatninger av hvordan jeg og laget kunne prestere best mulig. Jeg skal ikke gå mer teknisk til verks enn det og jeg sa ikke veldig mye til han om det før jeg var helt ferdig med å spille. Min vinkel blir naturligvis egoistisk fordi jeg innerst inne vil meg selv best, mens hans oppgave var å få det best mulig for alle. Uansett så førte dette til at jeg følte at jeg underpresterte på basketbanen i 3 år. Det er ingen kul følelse og spiser deg litt opp uke for uke. Jeg ble derfor mer og mer usikker på om jeg ville vie de neste 10-15 årene mine til dette.

MEN da jeg var ferdig med min college-karriere og måtte bestemme meg for om jeg ville eller ikke, så trigget det meg litt å komme tilbake til Europa hvor spillestilen og kulturen var mer hva jeg var kjent med og spilte til mine styrker. BLNO fristet ikke noe særlig, men et annet sted hvor jeg kunne fortsette å bygge på erfaringene jeg allerede hadde fått + å bli betalt for, det hørtes bra ut for meg. Det var også deilig å kunne si til alle som spurte meg av tidligere lagkamerater, coacher, og andre atleter man gikk med i USA at jeg ikke hadde noen tvil om hva som var neste for meg. Det å si at man skulle spille profesjonell basketball de neste årene var kanskje kulere å si enn det å faktisk gjøre det.

Uansett så ga det meg litt punch å kunne si det og også jobbe knallhardt på et tidspunkt hvor man kanskje skulle hatt en pause. Jeg merket kjapt at det ikke var like kult å komme hjem til Norge og slenge profesjonell basketspiller rundt seg. Dette var jeg svært klar over fra før. Ingen bryr seg, man får ingen oppmerksomhet og heller ingen støtte fra noe forbund eller noe annet. Dette høres veldig overfladisk ut hører jeg (og det er det også), at man mister all motivasjon så fort det ikke er det dugg glamorøst å spille, men jeg føler vel ikke at det er helt meg siden jeg hadde gjort akkurat dette i så mange år uten noe særlig oppmerksomhet eller cred. Det er ikke det som har holdt meg gående i det hele tatt, men det hadde absolutt vært kult om det var noe. I USA var det nesten for mye. De setter jo idrettsutøvere veldig høyt selv om det kun er på college-nivå. Det jeg dog hadde hatt de fleste sommerene før som jeg ikke hadde sommeren 2015, var noe å komme hjem til av basketball. Jeg har vært heldig og fått deltatt på diverse U-landslag hvor jeg har blitt møtt med nye utfordringer og mål som skulle oppnås; ting som får en idrettsutøver til å gi mye. Nå hadde jeg plutselig blitt senior og det var ikke ett eneste tilbud for meg å trene med, ingenting å delta i og ingenting som kunne motivere meg gjennom sommeren. DET syns jeg var utrolig skuffende og man fikk litt mer forståelse for hvorfor det er tynt med seniorspillere som gidder å fortsette på det aller høyeste nivået. I ukene som gikk vokste usikkerheten på om det virkelig var verdt å legge ned så mye tid I årene fremover for noes om tydeligvis ikke betydde noe der man kommer fra.

Stian Emil Berg spilte på U16, U18 og U20-landslag.

I starten av juli hadde jeg tvunget meg selv til å trene som en proff så godt jeg kunne, men hodet mitt var ikke helt inne I det. Jeg hadde begynt å sjekke hva slags andre muligheter som fantes for meg i form av jobb eller andre studier. BLNO var fortsatt ikke veldig attraktivt for meg og det å spille som hobby ved siden av jobb så jeg ikke så lyst på. Jeg fikk altså noen tilbud fra Sverige og også noen fra Spania og Italia (ikke høyeste nivå så klart). Jeg fikk akkurat det jeg hadde sett for meg; et sted å starte en proffkarriere og en lønn jeg kunne leve av, men det var nok litt for sent. Jeg bestemte meg samme uken for å fortsette med studier på samme skole som jeg allerede hadde blitt ferdig på. Det var en avgjørelse som ikke var så lett fordi jeg visste at jeg måtte trappe ned masse med basket. Men jeg overbeviste meg selv at jeg hadde fått alt jeg ville med det jeg hadde gjort til nå og kunne ta en pause. Jeg var nok ganske redd for å angre avgjørelsen noen måneder down the road, men konkluderte med at om jeg ikke var 100% innstilt så kom alt til å bli halvveis.

Derfor har jeg nå de siste to årene kun studert i USA og ikke spilt organisert basket. Jeg brukte tiden min på andre ting som jeg ikke hadde fått gjort pga basket og plukket i stedet opp litt andre idretter å holde på med. Jeg spilte basket akkurat når jeg hadde lyst til det, men det å ha harde skills-økter eller masse skyting blir ikke så morsomt når du ikke har noe å jobbe mot. Det var ikke før det siste året som har gått nå at jeg kjente at suget kom tilbake igjen. Det var nok en blanding av at jeg hadde hatt litt avstand fra det og ikke kjent meg tvunget til noe og også at prat om et seniorlandslag var i gang. Det fine med USA og den skolen jeg gikk på var at jeg hadde alt av fasiliteter og treningsmuligheter tilgjengelig. Jeg hadde et svært vektrom som jeg kunne bruke akkurat når jeg ville, 6 basketbaner med skytemaskin på hver av dem, rehab senter for å ta hand om støle og slitne kropper + at coachene på skolen lot meg få være med på alt jeg ville med laget og gjorde individuelle workouts med meg når jeg matte ønske. Da har man ikke mange unnskyldninger for å ikke komme tilbake på et vis. Jeg har også en god venn, Rob Fodor, som har vært I Norge ved et par anledninger og undervist. Han jobber nå for Miami Heat som deres offisielle “shooting coach”. Hans jobb består av å jobbe individuelt med Heat-spillere under sesongen og han reiser rundt til spillere i offseason og jobber med de når de er hjemme. Han var for eksempel en måned i Slovenia i sommer med Goran Dragic nå før EM og trente han og et par andre på det Slovenske landslaget. Det ser ut til å ha gått bra. Rob har sagt ja til å trene meg når jeg har hatt lyst til det og det brukte jeg så mye jeg kunne nå siste halvåret frem til jeg kom hjem. Utrolig kunnskapsrik og utrolig snill.

Stian Emil vant NM-gull med Bærum i 2011.

Da jeg kom hjem i mai var jeg usikker på om jeg i det hele tatt var god nok for å møte opp på en landslagssamling. Men jeg dro og likte det veldig godt. Mathias og Audun er to typer som har masse kompetanse og som jeg er glad i. De skal ha mye cred for å hele tiden motivere meg og gi meg massevis av sjanser og ting som spiller på mine styrker på disse treningene. Det er akkurat det jeg ikke har fått de siste årene med basketball på college og det gjorde ting utrolig gøy igjen og bygger selvtillit. Det var med på å motivere meg enda mer for spill denne sesongen og det takker jeg dem for.

De siste årene med spill + de to årene med bare studier i USA fulgte jeg så klart med på BLNO, KL og andre hjemlige serier. Det ble ganske klart for meg at jeg hadde utrolig lyst til å spille med enkelte spillere, noen som jeg hadde spilt med før og andre som jeg ikke hadde fått sjansen til å spille med. Jeg spilte som nevnt tidligere med Aksel, Anders og Magnus i Asker som guttespiller og har alltid vært veldig close med Torgrim. Da alle disse spilte på et lag tenkte jeg at det var mulig for meg å gjøre det samme. For meg spilte ikke det så stor hvilken klubb det var for så lenge det passet oss alle og at vi fikk ett eller flere morsomme år sammen. Det som også gjorde det attraktivt å spille sammen med denne gjengen var at ALLE i Basket-Norge hadde en mening om dem. Jeg tror ikke det er en jeg har pratet med eller som har pratet med noen andre som ikke hadde en mening og innstilling til det laget som har vunnet to år på rad. «Dårlig innstilling, høye på seg selv, trener knapt, useriøse, ute av form, ufortjent, jukselag» er ting som har gått igjen og igjen. Fakta er at det ikke er noen som vet noen ting unntatt de som har vært en del av det laget. Den klassiske norske sjalusien og bitterheten når andre gjør det bra. Hvordan klarer et lag å dominere (ja de har dominert) de siste årene uten å trene? Hvis man påstår at de ikke trener og vinner av flaks eller annet så sier det så utrolig mye mer om andre lag og spillere i Norge enn akkurat dem. Ja, jeg kan se hvordan de har blitt lagt for semi-hat fordi de har såpass mye talent og kanskje de ikke har praktisert gode vinnere-prinsippet til enhver tid, men ufortjent og useriøse ville jeg spart meg for. Da ville jeg tatt en titt på min egen satsing og lurt på hvordan en gjeng med «hobby-spillere» har kjørt over oss i flere år.

The free throws WILL be televised – straffer på nasjonal TV.

Har mye jeg kunne sagt om akkurat dette fordi jeg syns det er så mange som har hevet stemmen og ment det ene og det andre uten å ha grunnlag eller i det hele tatt kompetanse nok til si det de sier. Men jeg liker det også litt fordi det er motivasjon. Jeg er ingen guds gave til basketball hverken i talent eller taktikk/kunnskap, men vet godt hva jeg ser etter i en coach og hva som har hjulpet meg til å ta steg. Kanskje jeg er trangsynt og har vært lenge borte, men jeg ser svært få av sånne typer i Norge. Og når disse skal ut å gi sin expert opinion så blir det for dumt. Men det finnes heldigvis  noen bra og svært flinke også og de forsøker jeg alltid å høre litt ekstra på.

Men jeg hadde nå lyst til å spille med mine boys selvom de fikk mye dritt. Jeg syns det var fristende å være en del av det laget som blir mest hatet på og ingen vil se gjøre det bra. Kongepokaler og alt det der er kult det, men det er ikke derfor jeg vil spille med disse gutta og jeg har ikke ytret noe spesielt ønske om at det ble akkurat Asker, sånn ble det bare. Jeg har ytret et ønske i lang tid om å spille med kompiser og it just so happens at mine kompiser kan spille kurvball.

Skjønner at det er mange som forventer seg at vi vinner i år, samtidig som at de helst ikke vil at vi skal vinne. Jeg tror helt ærlig ligaen i år kommer til å bli ganske så tight og at alle kommer til å tape flere kamper. Det er ingen given hvem som vinner i år. Jeg tror Kongsberg har et sterkt lag og en utrolig sterk klubb og støtte bak seg. Jeg tro vi kommer til å spille underholdende basketball og på et sted som er mer sentralt enn før. Jeg tror Gimle og Bærum kommer til å overraske i år ettersom at de er veldig well-coached og har spillere som er kapable til å vinne kamper på egenhånd. Jeg tror Ammerud kommer til å kjempe i toppen i år med coach Mahnin og et atletisk lag. Jeg tror Frøya blir spennende i år med gammelt og ungt som kan spille med de fleste.

Vet ikke om det bare er meg og fordi jeg har vært lenge borte, men jeg kjenner for en gangs skyld at det er mer interesse rundt ligaen og norsk basket. Jeg håper inderlig vi tar vare på det og komme oss litt ut av det trangsynte «meg og mitt». Heis opp hverandre, lær av hverandre og promoter basketballen når den er verdt å promotere. Det finnes massevis av lyspunkter i løpet av en sesong som bør bæres opp og frem.

mm

Forfatter: Stian Emil Berg

Klubber og lag: EB-85, 3B, Bærum Basket, NTG, Northern Illinois, Nova Southeastern, Asker. Landslag: U16, U18, U20. NM-gull 2011 med Bærums BLNO-lag. Trener nå EB gutter 02 med pappa Pål Berg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *