Landslagstrenerens oppsummering av Universiaden 2017

Nyttig, nyttig, nyttig. Det har vært, og er en sommer med mye landslagsaktivitet rundt om og en foreløpig oppsummering fra Universiadelaget er vel på sin plass. Og når jeg så i skrivende stund også måtte dra hjem etter dødsfall i familien tenkte jeg å servere litt om vår reise.

Fortsett å lese «Landslagstrenerens oppsummering av Universiaden 2017»

Boble, nullstilling og mye overtidsarbeid | OL-reisebrev 5

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Dager har henrullet og OL-landsbyen tømmes gradvis for folk og det er vel på tide med et siste reisebrev.

Hva gjør man egentlig i OL som coach? Jo, man forsvinner inn i en boble hvor omverden ikke betyr så mye.
Mange spørsmål skal stilles og besvares. Man analyserer og reflekterer over eget lag og motstandere…
Hva gjorde vi bra i siste kamp, hva var dårlig og hvorfor? Hvilke grep kan vi ta osv? Så enes man om vei å gå, nullstiller og begynner å forberede seg og spillere til neste kamp.

For meg innebar det 20 timers dager med videoredigering, scouting i hall, treninger og spredte møter med coachene. Hvor vi etter første kamp mot Argentina konkluderte med noe sånt som at vi måtte forenkle budskapet og reparere lederskapshullet i gruppen med å ta tak i veldig enkle ting og fylle på positiv energi og fokus. Tydeligere rolleavklaring og rotasjon av spillere uten micro management var også en greie. I stor grad handlet det som så mange andre plasser om å realitetsorientere forventningene en smule og jobbe litt med innstillingen og hodene til spillerne etter at skadene, frafallene og den dårlig gjennomførte førstekampen hadde slått bunnen litt ut der og da.

Intimsfæren settes på prøve

Mitt trange rom i en leilighet med stadig nye mennesker innom var boblen som jeg levde i da. Og det med støy jeg gjerne kunne vært foruten. Særlig denne snodige fyren med sitt brukbart heftige reportoir av kroppslyder testet noen grenser. Som når han uten blygsel tok i bruk alt av kroppsåpninger og skapte en kroppslig symfoni av en annen verden. Da ble eders vyrde noe satt ut. Han jobbet sensurløst på, med en dårlig mage på høygir og hark og host inne på doen, som på sin side gjorde lite for å skjule støyen med sine ustrategiske kreppvegger og åpning under døren. Og når jeg skulle legge meg i 04.30-tiden rigget han jaggu til for høylydt bønn i stuen. Noe måtte han kanskje gjøre for å tekkes de høyere makter og få litt ro?

Kunstprosjekt i landsbyen
Kunstprosjekt i landsbyen

De hadde ellers i det hele tatt en underlig oppfatning av den private sfære disse mine samboere og en pussig oppfatning av hva som er innafor når man deler bopel med fremmede.

Det var bl.a. helt greit med private, svært høylydte samtaler som de hadde på høyttaler på telefonen natten gjennom…

En fin øvelse for å komme i god kontakt med sin indre Zen merker jeg…

Spesielt ettersom Murphys lov i de første dagene fremdeles var sterkt fremtredende i hverdagen.
Jeg kan for eksempel nevne:

  • Redigerings- og scoute-programvaren min som streiket, hvor jeg måtte gjøre jobben om igjen to-tre ganger. (Det leder jo til honninginnsmurt salmesyngende akkompagnement av unge Eckhoff kan dere tro…)
  • Så fikk vi vite at Shane Lawal hadde røket patellasenen og måtte operere. (Forventet men likefullt fortærende)
  • Deretter ble Mike Gbiniji syk slik at vi mistet enda en spiller til kamp to. (Det ble forøvrig formidlet på den måten at han bare uteble fra trening og videomøte uten å gi beskjed, noe alle trenere/ledere/lærere E L S K E R! )
  • Så viste det seg at en drakt var blitt borte i Houston med det helvete det innebar for å få tak i en ny i henhold til NOCs strenge reglement…
  • Så ble i tur og orden, doen ødelagt, dusjen tettet på nytt med illeluktende vann samt at dør og lås til leiligheten atter måtte sparkes inn. (Er ikke fikset enda).

Når jeg så fikk en telefon hjemmefra om at bensinbilen min hadde tatt knekken etter en dose feilpåfylt diesel måtte jeg jo bare le … Karma var bare ikke på lag.

Festlig!

Helt til det ikke er det lengre…

Sportslig og annet småsnusk

Kamp 2

Vår andre kamp var mot Litauen. Nr 3 i verden. Tapende finalist i siste EM. Et LAG hvis spillestil jeg kjenner veldig godt til! Det ble en fysisk batalje hvor vi tok noe gode steg fremover fra åpningskampen. Det er jo typisk trenerspråk å si slikt men man må jo nesten tenke litt sånn. Prosess og det større bildet. Vi ledet flere ganger og følte at vi like gjerne kunne vunnet om vi bare hadde vært hakket mer smarte med de tingene vi kunne kontrollere. Så selv om hederlig nederlag er noe man ikke samler på, så var det oppløftende og ga nyttige svar.

Alle lag har jo sine reiser før de forhåpentligvis finner sin form og hva som fungerer for dem. Så også for oss. Vi måtte foreta litt flere og større justeringer enn det som er ideelt pga. disse frafallene men vi så jo at vi i aller høyeste grad var med i kampen, at vi kunne konkurrere med en forventet toppnasjon og at det var noe å bygge videre på. Og målet vårt var fremdeles å vinne nok kamper til å kvalifisere oss til finalespillet.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/big-third-quarter-propels-lithuania-past-nigeria

Så dermed bar det tilbake til boblen med den litt brutale mesterskapsrutinen med videoanalyse og preppe spillere.

Riiioooo
Riiioooo

Dog med et lite avbrudd av at vi dagen derpå ble sjokkert med at vi skulle få Per Diem/diettpenger – ikke alt på en gang selvfølgelig! Vi måtte inn på et overfylt rom med mye raus BO for å få penger i hånden ut av brune konvolutter på gamlemåten. Bankoverføring er liksom ikke greia her. Ryktet spredte seg, utøvere og trenere som ikke hadde fått noen ting stimlet sammen og delte historier fra sine håpløse forberedelser. At vi coacher fikk mer diettpenger enn spillerne, er en pussig praksis i mine øyne. Litt IOC-medlem light! For trenger vi mer mat enn utøverne? Et aldri så lite kulturkræsj for sosialdemokratisk-anlagte meg…

Kamp 3

Neste motstander for oss var Spania. Regjerende europamestre, rangert som nr 2 i verden og en kamp de måtte vinne etter to sløve kamper mot Brasil og overraskelseslaget Kroatia. En formidabel oppgave for noen og enhver men vi hadde jo spilt brukbart mot Litauen så vi var optimister.

Pre-game i Rio
Pre-game i Rio

Starten av kampen var litt rar da tribunene var helt tomme. I det kampen skulle starte hørte vi plutselig et høyt smell hvor vi senere fikk vite at man hadde foretatt en kontrollert sprenging av en ryggsekk etter en bombetrussel! Derfor hadde ikke publikum blitt sluppet inn men hallen ble etter hvert fylt opp. Så har jeg vært med på det og!

Kampen ble jevn og da vi ledet etter tre perioder kunne man ane en liten sensasjon. Men dessverre hold det ikke helt inn! De tingene vi tapte kampen på følte vi derimot at vi lett kunne forbedre. Turnovers i open court på dette nivået straffer seg, transition D hvor vi forærer spanjolene gratispoeng på sløvhet og noen offensive returer de absolutt ikke skulle fått kostet seieren. Mulig det har noe med rutine å gjøre?
Så mye handlet selvfølgelig om dyktighet men også mye om flaks og å stresse spanjolene såpass i en «do or die» kamp er jo helt ok bra. Det viste seg jo i etterkant at det mest sannsynlig var der vi røk ut av medaljespillet også. Litt småsurt når vi var så nærme men samtidig artig å se at veien til toppen er såpass kort alt tatt i betraktning og at man får bekreftet litt av det man har sagt.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/spain-sweat-it-out-against-nigeria-to-claim-first-win

Deretter var det full fart inn i boblen igjen da jeg hadde hovedansvaret for scoutingen på Kroatia. Dvs. at jeg skulle se en fem-seks kamper, redigere ut video på spillerne og deres tendenser, redigere ut kjernesettene de benyttet seg av, formulere dette i en scouting-rapport som alle spillerne får og presentere videoen før kampen etter at vi også går gjennom alt på shootaround. MYE JOBB!

*Det ble jo spilt en del andre kamper her også og det var fint å se at resten av verden begynner å skjønne litt hvordan man må spille mot USA. Nå kan det godt hende at de vinner gull igjen men man kan se konturene av hvordan gode kollektiv kan og helt sikkert vil slå amerikanerne før eller siden. Det gleder et coachehjerte må vite.

Kamp 4

I tur og orden hadde vi nå spilt mot 1, 4, 3 og 2 i verden og nå ventet formlaget Kroatia. Kroatia med Bogdanović og Šarić i spissen og med nyttige rollespillere på høyt nivå rundt dem hadde de virkelig funnet ut hvem de måtte være denne sommeren. Vi tenkte likefullt at det var en god matchup for oss og at vi ville få litt bedre type skudd i den kampen. Og at om vi fortsatte fremgangen så ville vi kunne slå de. Litt spesiell oppkjøring ble det i og med at Mike Gbinije bare var borte fra video og shootaround. Basketspillere er på mange måter forvokste uansvarlige barn som må leies rundt omkring. Jeg var selvfølgelig banebrytende sløv selv i min tid men dette var OL og vår siste mulighet. Jeg må jo innrømme at jeg tenker at det også handler om den kulturen/ukulturen vi etablerte uten at jeg skal dra det altfor langt men det vitner jo om et fraværende fokus.

Photoshoot, kamp og OL-ringer
Photoshoot, kamp og OL-ringer

Men i kampen ble det levert. Fra de fleste. Og det føltes fortjent etter alt som hadde skjedd. Det ble skutt bra utenifra, laget spilte for hverandre og brøt ikke ut av det kollektive spillet og i forsvar ga man gass. OG med seieren så var det fremdeles en mulighet for videre avansement noe som var målet hele veien.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/hot-shooting-nigeria-take-down-croatia-to-claim-first-win

Kamp 5

Den siste kampen var mot vertsnasjonen Brasil. Om vi vant var vi videre såfremt Kroatia tapte sin kamp mot Litauen som plutselig hadde begynt å slite og kommet i en slags identitetskrise. Brasil på sin side kunne gå videre om Spania tapte mot Argentina. Morsomme forutsetninger og en utfordring man bare må elske. Jeg var personlig litt mer bekymret for matchupen i denne kampen fordi Brasil nettopp var gode på det vi slet med. Og som alltid handler det i veldig stor grad om nettopp det – matchups! Og foran en fullsatt sal viste det seg at Nene på godt spillehumør og de andre brasilianske spillerne ikke lot seg plage av et litt flatt nigeriansk lag. Vet ikke om det var fordi det var en formiddagskamp men vi ble liggende bakpå hele veien og borte var mye av det kollektive spillet. Vi hadde endelig en slags kontakt med 4 poeng ned med fire minutter igjen før noen fryktelige dumme og lett uunngåelige turnovers ødela for oss. Litt skuffende og egentlig noe man bør kunne forvente at spillere på dette nivået ikke gjør.

http://www.fiba.com/olympics/2016/news/brazil-beat-nigeria-hang-their-hopes-of-reaching-quarter-finals-on-argentina-win-against-spain

Konklusjon

Veien frem er ikke lang for Nigeria. Det er jo lett å begynne å tenke og leke hvis-om-atte-dersom-atte-leken og at vi fort vekk kunne vært i nærheten av medalje med fullt mannskap og litt mindre kaotiske rammer. Jeg vil dog heller si at om vi hadde vært litt flinkere til å kontrollere det vi kunne kontrollere i kampene så hadde vi vært videre. Om vi hadde klart å la all støyen samle og galvanisere oss som det gjorde sist sommer og gjort kaoset til en styrke hadde vi vært i finalespillet hvor alt tydeligvis kan skje. Om nasjonen Nigeria bestemmer seg for å satse og gi forutsetninger bør det være muligheter til å bli en stormakt om man tar utgangspunkt i alt det råe fysiske talentet som finnes. Om man dyrker frem en spillestil og god kultur som kan være særegent nigeriansk. USA vil nok alltid ha de beste individualistene men Nigeria kan ha atleter nesten i samme klasse og da handler det mer om organisering rundt banen, kollektivet på og forvaltning av ressursene man har.

(Min tidligere romkompis forteller at de bevilgende myndigheter satte av 17 millioner dollar til et eliteprosjekt for to år siden. Midler som da sporenstreks ble underslått og forsvant. Det er blitt varslet arrestasjoner lang oppover i systemet men det prates jo alltid mye sier han…)

Den reisen blir dog uten meg! Det har vært et privilegium å ha fått vært med på dette men to måneder sammenhengene borte fra unger med så mye kaos det tar rett og slett mer enn det det gir. I glimtvis er det jo et lite eventyr med flust av historier men å stå oppi det hele tiden er veldig utmattende og bånn ærlig, det betaler ikke nok! (Spesielt ikke når man ikke får det man er lovet).

Nå vil jeg bare hjem men det å endre billett kostet $4000 så da ble det 7 dager ekstra!

Så farvel til vakthold, bombetrusler, skuddhull i vegger og dødsulykke i trafikken. Heisan sveisan og ajøss til kronisk kaos, gasslegging av området med myggmiddel og generell matleihet. Tjollahoppsasa til tjollahoppsasei(?) til tilgrisede og ødelagte doer, inngangsdører og kleint samvær med folk man ikke kjenner.

Nå er det Norge og fedrelandet som gjelder. (Riktignok først 24. august så noe mer kan vel krystes ut av oppholdet som basketfinale, avslutningssermoni, strender og Jesusstatue men det blir ikke formidlet her).

Sånn på tampen nevnes:

  • Exhibit numero uendelig på sull – Tre dager før OL er ferdig og med flesteparten av utøverne dratt hjem kom utstyret vi var ment å få til OL-landsbyen. Før den hadde vi fått en rosa pose med noe dill i. Komisk! (Se bilde og Link: http://www.vanguardngr.com/2016/08/w-o-n-d-e-r-f-u-l-team-nigeria-kits-arrive-3-days-end-games/)
  • Argentinske fans i baskethall er helt klart veldig schtiilig. Hvordan de hyllet sine helter var veldig gøy å se på nært hold. (les litt om den fantastiske historien til Argentinsk basketball og Manu Ginobelli her: http://www.espn.com/nba/story/_/id/17262551/manu-ginobili-built-legacy-love-team-storied-career)
  • Håndballjentene har denne kulturen som jeg snakker om. Artig å se på nært hold og man må være stolt av hvordan de kom tilbake i semifinale som var en evig oppoverbakke selv om de tapte. Å vinne bronse var bra selv om idretten er liten. De bedriver toppidrett. (Må nevnes at nordmenn oppleves som noen selvtilfredse særinger og ganske lukkede når man er litt på utsiden! Just saying!).
  • Fritid de siste dagene har gjort at jeg fikk løftet blikket litt, sett noe håndball og har rukket å bli gruset i tennis av radiokommentator og håndball-legende Øystein Havang. Topp stemning! Og der andre er sosialt anlagte er jo jeg en asosilal jævel og jeg har rett og slett ikke orket noe mer. Helt tom og med sterk hjemlengsel.
  • Rare idretter som ser underlig ut for de mindre bevandrede, les: meg —> Trampoline, synkronsvømming og synkronstup, dressurridning, pil og bue (spesielt med koreanere, hvit-sminkede med solkrem), rytmisk sportsgymnastikk, noen av kano mm. Når det er sagt holder jo vi vintermennesker på med mye rart og tror at norske paradegrener er svære greier. Da er det bra å dra frem en artig artikkel som setter ting litt i perpektiv. (http://www.bt.no/sporten/ol/Homorugby-storre-enn-skiskyting-1795102.html)
  • Ørene til brytere. De ser rimelig maltrakterte ut over hele fjøla. Og det har nok gått en del neser opp gjennom karrieren skal man dømme etter utseendet og profilen på utøverne.
Semifinale i håndball
Semifinale i håndball

Og helt til slutt må jeg nesten fortelle om er den massive kondomhamstringen til ivrige middelaldrende menn her i landsbyen. Det er kinesiske trenere som tømmer disse kondomautomatene som er satt opp ved inngangen til spisesalen med en iver parringskåte utelivskaniner ville vært stolte av. Enten skjer det mye i den kinesiske blokken som vi ikke vet om eller så bruker de gummien på samme måte som de bruker disse munnbindene sine som de jo har på hvor enn de ferdes … eller så har de store planer for hjemkomsten. Sammen med middelaldrende menn fra Kazakhstan og andre obskure nasjoner er det først og fremst der forbruket syntes å være av de 42(!) kondomene det ble varslet at hver deltager skulle få … (underlig tall og hvordan landet egentlig arrangøren på det?)

Kondomautomater, forundringspakke og treningsrom
Kondomautomater, forsinket forundringspakke og treningsrom

Nu vel, sjåast på berg og i hall.

Toodelooo!


Til høsten er Mathias Eckhoff  å finne i norske haller. Han har tatt over jobben som hovedtrener for Bærum Baskets BLNO-lag etter Lars Gunnar Sønsteby. Eckhoff skal også jobbe ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG) i Bærum.

Takk til Mathias Eckhoff for innsiktsfull lesing fra OL-oppkjøret og Rio! Vi er mange som er takknemlige i basketballmiljøet. Kommenter gjerne med tilbakemeldinger eller tanker om det Eckhoff har skrevet.

Resten av reisebrevene kan leses her: http://www.kurvball.no/author/eckhoff/

Murphys lov, alternative olympiske leker og assortert utvalg rariteter | OL-reisebrev 4

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Houston, we have a problem

Å spille mot USA kan vel karakteriseres som et problem! Et vanskelig lag å møte. Rimelig utfordrende! Ekstremt atletiske, mer enn litt arrogante og fryktelig gode. Og hvordan skulle vi på vår siden få en gjeng spillere som ikke helt har det i sitt DNA til å spille disiplinert og sammen? Vel, man prøver og man øver! Litt som Rosenborg gjorde før de fikk dreisen på det når de spilte ute i Europa. Blir jo litt guffent til tider men man må nesten stå i den prosessen og håpe at man vokser på det. Skal vi konkurrere med bedre individualister må vi være smarte. Ta vare på ballen, spille kollektivt og være tålmodige. Vi var ikke det! Men det var det nok til at vi føler at vi fort vekk blir 25 poeng bedre uten å gjøre noe ekstraordinært. Og det ved å gjøre de ordinære tingene litt bedre. Gjøre det gjennomsnittlig bra og så kan vi konkurrere med de andre. Kanskje ikke mot USA en hel kamp. Men med de andre lagene vi skal møte. Og det er jo det vi bygger mot. Vi er som sagt med alle frafallene mer sårbare enn det vi kunne vært. Og vi blir ikke det forsvarslaget som jeg tror fort vekk kunne snust på en medalje her i Rio men kanskje, K-A-N-S-K-J-E vi klarer å knekke en kode og finner ut hvordan vi må spille for å gi oss selv en sjanse?

De som ikke har sett dette kan jo se på en av videoene nedenfor.

Etter massakren dreide det seg om å fordele en masse utstyr PEAK plutselig hadde sendt til oss. 22 bokser! Det måtte gjøres på natten for dagen etter var det oppvaskmøte med sportsministeren og basketpresidenten. Et laaaaangt møte som vel ikke akkurat sprutet over av entusiasme eller salmesang …

Venstre: masse PEAK-utstyr som måtte fordeles, og høyre: damestrømper mot hovne ben under flyturer
Venstre: masse PEAK-utstyr som måtte fordeles, og høyre: damestrømper mot hovne ben under flyturer

The Olympic Experience

Deretter var det endelig avreise til Rio. Et fullstappet fly med olympiske atleter fra flere nasjoner. Williams-søstrene i tennis scoret tydeligvis høyt og gjorde et par av våre karer til fnisete småpiker.
Flyreiser betyr hovne ben og null soving for min del. Dog har ting hjulpet med mine akk så maskuline kompresjonsstrømper. Absolutt noe å anbefale, mine herrer. Det er bare å ønske din indre tiårskommende tante velkommen og tre på herlighetene.

Raritet 1

Nå har jeg sett det også. Vi lever jo i en tid hvor alle er på telefonen hele tiden. Selfier, sosiale medier og spill. Og karen i nabosetet mitt på flyet var også på telefonen sin. MYE! Men han satt og tastet inn noe som virket som tilfeldige tall på kalkulatoren sin? For en som vokste opp i kalulatorens barndom husker jeg ikke det som festlig tidtrøyte!

Når 10 000 atleter med dertilhørende trenere og ledere kommer sammen og sikkerhet er prioritert, sluses man gjennom et apparat som viljeløst krøtter med moderat oversikt over hva som egentlig skjer. Det er bagasje, buss og akkreditering. Rundt deg tripper storstjerner og presseoppbudet er godt voksent. Og på hver flanke er det militære med maskingevær.

Kjendisquiz

Og alt var stas helt til vi kom til deltagerlandsbyen hvor det viste seg at to av våre trenere samt en spiller ikke var klarerte for OL. Det er en omfattende prosedyre og fryktelig treg prosess og et ganske brutalt slag å få men ikke spesielt overraskende når man tenker på hvem som er ansvarlig for å organisere dette på vår side. Assistenttrener BBJ som har vært med på dette før dro klok av skade av gårde og mens vi flyttet inn i bøttekottene våre satt de to andre betuttet igjen. Og der ble de sittende i ti timer uten å få noen gode svar eller at noen fra Nigerias delegasjon tok ansvar. Fanget i et Limboland må det hele ha vært ganske frustrerende og når en godt voksen mann helt på tampen bryter ut i krampegråt skjønner du at summen av frustrasjon over mangelen på respekt, den generelle ansvarsfraskrivelsen, fraværet av informasjon og flommen av løgner rett og slett ble for mye. Det må oppleves for å forstås. De hadde bl.a. sittet i dette teltet da det plutselig ble tømt rundt dem pga. en bombetrussel. Så satt de der mens en robot kom kjørende og bombeekspert i full Ninja Turtle utrustning slik man ser på actionfilmer sjekket ut bilen som sto parkert 15 meter unna. Jeg fikk med meg slutten av dramaet når jeg kom med mat etter treningen vår. Til slutt fikk vi inn spilleren på et daypass som vi brukte til å snike ham rundt i deltagerlandsbyen de neste dagene uten at han fikk vært med på treningene i fare for å bli tatt på fersken uten riktig akkreditering. Enda et Only with Nigeria-øyeblikk. Chris, vår amerikanske assistent-coach fikk hotell en og en halv time unna og er først i dag, tre dager senere klarert til å få være med på treninger og kamper.

Jeg beskrev dette som Murphys lov på speed til en journalist. Alt som kan gå galt, gjør det! Litt satt på spissen selvsagt, men ta for eksempel følgende:

  • Jeg deler rom med en fremmed kar som er så lite at å spoone ville føles romslig. Første som møtte meg var en snorkende mann i stuen som syntes høylytte telefonsamtaler midt på natten er innafor. (Denne karen tisser forøvrig ellers over toalettsetene uten å vaske etter seg noe som setter intimitetstoleransen din på prøve.)
  • Avløpet var selvfølgelig tett så etter den første dusjen ble leiligheten oversvømt.
  • Vi bor i 15. etasje hvilket innebærer venting på heis noe som da straks ble verre da to av heisene ganske umiddelbart ble ødelagt.
  • Og så toppet det seg likegodt med at låsen på døren til leiligheten gikk i stykker så jeg ikke kom inn og til slutt måtte vi sparke den ned da problemene hadde hopet seg opp i alle blokkene og arrangøren ikke hadde folk til å ta seg av slikt.

Og dette var bare det første døgnet!

Blokkparadiset med nedsparket dør

En fattig trøst er at det alltid noen som har det verre. Nigerias fotballlandslag kom på flyplassen og skulle spille kamp dagen derpå (IKKE ideel oppladning må sies) og fikk vite at de flybillettene ikke var betalt. De måtte da hive seg rundt, sove på flyplassen, finne fly som dro dagen etter og da dra rett fra en 11 timers reise til kamparenaen. En kamp som de vant! Det krever en helt egen styrke vil jeg si. Og klarer man å holde fokuset gjennom slikt kommer man ut sterkere og lar seg ikke rive med når det koker som verst. Kaoset samler deg, der andre blir splittet. Man må lære å omfavne utfordringene og finne roen i stormen. Dog fungerer det selvfølgelig ikke alltid sånn 🙂 Er ikke alltid like smurt inn med sol og honning må medgis.

Ellers er det et pussig opplevelse å vandre rundt i denne blokkbyen stappet full av de beste atletene i verden. Det er kappgjengere som kommer vrikkende forbi det ene øyeblikket, boksere som trener i garasjeanlegget under leilighetskomplekset det andre. Prepubertale turnere og post-neandertale vektløftere om hverandre. Kampsport hardhauser som ikke viker en millimeter når de går tre i bredden på fortauet. Det er spretne friidrettsutøver, lange volley- og basketspillere, radmagre O2-snappende løpere og en og annen uspiselig delegat som presser seg frem uten respekt for køer … Alle svinger innom en gigantisk matsal og samtlige bedriver en helt sentral olympisk øvelse som heter bytting av pins. (Nigeria har ikke noen til dette OL, bare et knøttlite restlager fra London OL som gikk tomt på flyplassen). På tennisbanen trener Djordovic, Ginóbili, Valenciunas, og de andre NBA-stjernene setter seg ned ved bordet ved siden av. Usain Bolt og Michael Phelps er også spottet. Artig for de som er opptatt av slikt.

Ellers utvikles nye Olympiske gjetteleker: Hvilket land og hvilken idrett kommer den og den fra. Andre øvelser når man reiser med en gjeng testofylte brunstbasser egner seg ikke på trykk annet enn å si at det i stor grad handler om det motsatte kjønn …
Og så er det «The Kissing The Ring»-game. Ike Diogu, AKA The Black Ceasar har en greie med at medlemmene av The Zone-gjengen skal kysse ringen hans. Det betyr at han med en overlegen mine holder hånden opp i ansiktet til den andre personen. Det har da utviklet seg til at man prøver å fange det på bilde uten at den andre personen oppdager det. Målet er selvfølgelig å få kjendiser på kamera!
Barnslig på tur. Absolutt!

The waiting game

Raritet 2 og 3

  • Ting er litt baklengs og opp ned med Nigeria. Sjekk Docs pologenser!
  • Busstopp ved deltagerbyens navn er Olof Palme? Svenske i Brasil. Vi har jo i det minste hatt en solstekt prinsesse Ragnhild her nede i Brasil. I mine øyne har vel bare etternavnet til vår svenske venn noe i et tropeland å gjøre. Sorry, Sverige.

Rariteter

Åpningsseremonien

Etter å ha blitt utstyrt med en grilldress, type hvite tracksuits som var inn i LA OL på 80-tallet, tre størrelser for stor, var det tid for venting, kø, mer venting og mer kø før vi ble skyflet ut i omgjorte rutebusser for å tas til Maracana Stadium og åpningsseremonien. Militæret stoppet trafikken, bussene kjørte kolonne i brukbar fart med tre (!) meters avstand, forskjellige TV-crews sto i midtrabattene og filmet sine innslag og vi ble geleidet forbi jublende folkemasser inn på badminton-arenaen for mer venting.

Seansen er jo en stilstudie av en annen verden. Ensemblene som moteguruene i de forskjellige land har puttet sammen varierer fra glinsende upraktiske bylter av noen laken, läderhosens og andre corny «nasjonaldrakter» samt Norges vindjakker som måtte være sydd av rester fra curling-guttas bukser … Jeg gav bort capsen som hørte med i vår outfit til en uteligger på veien inn og hadde vel gitt jakken også hadde det ikke vært for at jeg da kunne blitt nektet å få lov å gå ble jeg fortalt. (Vet ikke jeg, men tipper at en del fikk lyst til å kjøpe popcorn på stadion når de så Will …

Åpningssermoni Nigeria og Norge

Ellers brakte jo den eviglange innmarsjen ut det beste selfie-gamet utøverne hadde. Mye mørke og kornete mobilkamerabilder med duckface og moderat fokuserte ansikter up close tenker jeg. Så endelig noen hyggelig nordmenn i troppen bak også. Ezienne var populær hos gutta (og hyggelig), storebror til Torgrim Morgan Sommerfeldt var der og JB-assistenttrener fikk prøvd ut en frisk setning Will hadde lært ham …
Dette er jo evenement for de store Pins-entusiastene. Merker at det ikke er helt meg men ser jo at det er en grei isbryter for de sosialt anlagte.

Men det var også kaos, mer venting og lite vennlig for de tissetrengte.

Særlig var det en svært hissig militær med gevær i hånden som rødsprengt i trynet skjelte meg ut på portugisisk som om jeg hadde grovt forbrutt meg mot en svært viktig brasiliansk lov. Dette fordi jeg hoppet over et gjerde for å gå på do istedenfor å følge slusen og runde hjørnet fem meter bortenfor for så å komme tilbake til samme plass uten at det var noen i nærheten til å bli brydd av det annet en vår standhaftige tinnsoldat. Jeg påpekte da (på norsk fordi dette var tydligvis måten man skulle kommunisere på, altså på språk den andre ikke kunne) at denne briskende og truende adferden hans neppe fungerte i henhold til hensikten for hva skulle han egentlig gjøre. Arrestere meg? Krydder i hverdagen antar jeg. Og relativt tomme trusler selv med skytter i hendene …

IMG_3679

Det minnet meg om en lignende i overkant nidkjær vakt på danskebåten som truet med å kaste oss av båten midt på Skagerak den gang jeg var trener for juniorlandslaget og vi jublet litt for høyt når vi vant 1500 kr. på en en av disse Enarmede bandittmaskinene uten å skjønne hvorfor vi vant. Det var noe på kryss og tvers og hit og dit? Og rimelig fjollete og gøy … bare ikke for den surmagede fergevakten. Men han har alstå en fetter i ånden i soldat sur her nede.

I dag var det siste trening før kampen mot Argentina. Med stiv kuling i vindkastene ute, saccosekker(!) som blåste forbi og det var rimelig støyete i disse messeteltene som fungerer som treningsarenaer.

Raritet 4

Jeg har sett mange rare toaletter men denne patenten forekommer i overkant upraktisk for alle som har kjennskap til den mannlige anatomi. Sitter de motsatt vei på do i Sør Amerika, mon tro? Innebærer ikke det en viss fare for fukt i sokken når det bommelibommes? (Se bilde lengre opp i saken).

Oppkjøringen har vært underlig de siste dagene. Alle mann alle har ikke vært helt tilstede. Såpass at vi ikke helt vet hvem vi er eller skal være for å kunne konkurrere her. Det virker som det er et lederskapsvakum i gruppen og at ingenting forankres offensivt eller defensivt. Med enormt store svinger i det man gjør. Virker rett og slett veldig skjørt. Forhåpentligvis vil det være noe annet i kampene og at man finner tilbake til det som var på gang for et par uker siden. At de kan samles rundt oss mot verden og utfordrer rollen…

Vi får se da?

Deer in headlights og vår (u)venn Murphy igjen

Nå spilte vi akkurat første kampen mot Argentina og jeg må innrømme at til tross for bange anelser i forkant så var dette sjokkerende dårlig. Erfarne spillere fra virkelig høyt nivå fremsto som «Deer in headlights». Preget av situasjonen, usikre og ute av stand til gjennomføre selv de enkleste ting. Avkledd og utspilt av et lag vi slo for to uker siden. Og det var ikke sånn at Argentina spilte så mye bedre eller annerledes. Det var snarere slik at vi ikke gjorde det vi kan kontrollere bra. Vi mangler rett og slett lederskap og når den som er vårt emosjonelle leder i Shane Lawal fra Barcelona røk noe i kneet og er ute av mesterskapet (kanskje resten av karrieren) raknet det. Nå er jeg normalt ganske offensiv i hodet når slike kamper skjer.
Idretten er nå en gang slik at du hele tiden får nye sjanser og du kan velge om du vil lære av erfaringen og la den forme deg til noe bedre eller la deg knekke. Rollen som assistenttrener gir deg jo litt færre verktøy å jobbe med i så måte men det er helt tydelig at vi må samles i bånn og få hodene på rett plass igjen.

http://www.fiba.com/olympics/2016/All-game-photos

Nå er klokken snart kvart på fire og eders vyrde må bysselalle.

Gjester hos Team USA i Houston | OL-reisebrev 3

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Houston Toyota Center

Houston og Hotel Icon har vært vårt neste stopp på ferden. Byen som huser Houston Rockets og hvor vi har fått benytte deres faste tilholdsted i Toyota Center. Et gigantkompleks sentralt i byen. Mye god NBA historie på veggene her og de vet å gjøre stas på sine helter.
Det er 4 millioner mennesker som bor i Houston uten at det virker sånn der vi er. Byen virker forbausende luftig og fin, størrelsen tatt i betraktning og siden vi er gjester av Team USA så er opplegget rimelig på stell.

Rockets
«Mye god NBA historie på veggene her og de vet å gjøre stas på sine helter.» – Mathias Eckhoff

Forøvrig er hele oppvarmingsprogrammet til det amerikanske laget før OL nærmest som et stort rockebands hyllningsturne. De og damelandslaget reiser over hele USA i chartrede luksusfly og frelser folket med basketball, brød og sirkus.
De kaller det Team USA showcase med stor ståhei hvor enn de er. En kuriositet er bl.a. at de har to gulv som de alternerer på å bruke og som fraktes rundt til giganthallene de spiller i. En hall gjøres i stand i en by mens de spiller kamp i en annen. 18 000 tilskuere er meldt til vår kamp i romslige Toyota Center med hele verden som TV-publikum. Billettene er svinedyre, folk fanatiske og sikkerhetsoppbudet stort.

Realtivt enkelt å omgå sikkerhetsjekken føler jeg. En klistrelapp på «halsbåndet» er det eneste som sier at jeg er meg og den sjekkes ikke selv om de bedyret at man ikke slipper inn noe sted uten grundig kontroll!

Venstre: garderoben på Toyota Center, høyre: adgangskortet til Eckhoff og nede: én av de to banene som Team USA bruker under exhibition-kampene
Venstre: garderoben på Toyota Center, høyre: adgangskortet til Eckhoff og nede: én av de to banene som Team USA bruker under exhibition-kampene

Oppi dette prøver vi da å stable på beina noe slagkraftig. Noe som kan skape historie. Noe som kan ta oss videre i OL … og fremdeles uten penger.

Og akkurat det med penger er jo en greie her. For med såpass gode spillere svinsende rundt snakker vi mye penger i omløp. Også for våre…

NBA stjernen Festus Ezeli, en kjernekar viser det seg, hadde lyst til å spille med oss men tapte fryktelig mye dollar på at knærne hans ble flagget etter meniskoperasjon midt i sesongen. Istedenfor å signere en kontrakt på $70-80 mill. som man antok han kunne få i og med at han startet for et historisk godt Golden State lag frem til skaden, gjorde at han nå ble sterk frarådet fra å risikere noe i et OL etter å ha signert en kort kontrakt med Portland betydelig under det det forespeilede.(Den er fremdeles på $15 mill. dog). Han fløy ned på egen regning for å være med oss et par dager så det viser jo dedikasjon.

Videoanalyse og sikkerhet ved Houston Toyota Center
Videoanalyse og sikkerhet ved Houston Toyota Center

Al-Farouq på sin side ble irritert over at forbundet ikke betalte NBA-forsikringen hans raskt nok og har nå bestemt seg for å ikke være med i OL. Kone, klubb og agenter har tydeligvis vært i ørene hans og da har han kommet til at han ikke syntes det er verdt bryet. Selvfølgelig synd han ikke sa det før, for dette kom dagen etter at forbundet hadde fått ut finger’n og betalte de $15 000 forsikringen kostet. Så nå ble det penger tapt! Skillemynt for ham, men mye for det Nigerianske forbundet. Men dette er jo da fryktelig typisk og bekrefter vel bare hva vi har sagt hele tiden. Man sparer seg til fant og det fort blir dyrt med dårlig organisering…

Eksempel nr. uendelig i rekken:
Plutselig fikk vi et brev poststemplet i mai (!) at alle spillere måtte ha gyldig ECG test (hjertesjekk) for å få lov til å delta i Rio. Dette er jo egentlig en smal sak men når du får dette brevet på en lørdag, og skal reise til Rio på tirsdag da får du en utfordring. For om noen skulle få et utslag der så må de gjennom en ultralydtest og da begynner man å svette fordi denslags kan man ikke regne med å fikse i Brasil. Det finnes nemlig artikler på nettet som beskriver kollaps av sykehussystemet der nede og råder alle tilreisende til å styre unna denslags. Så da måtte vi liksom sette himmel og jord i bevegelse for å få det unnagjort her i en helg uten penger i et land som priser helsetjenestene sine ganske stivt… Det ble riktignok ordnet til slutt via Rockets sin lege og en villighet til å ta det på krita men der er utvilsomt krydder i kvardagen man godt kan styre unna.

(Nå kom sportsministeren og basketpresidenten hit idag, uten at jeg er helt sikker på hva det skal løse. Jeg håper jo de har kommet for å rydde opp i litt andre greier må innrømmes…)

 

Forunderlige ting i Houston

I dag er det kamp mot USA. Og man merker at det er et vesentlig større trykk. Bussen til shootaround var fylt opp med familie, venner og besøkende. Treningen ble gjestet av fintfolk som kom og pratet om at man representerte et helt kontinent osv. osv. Og det er forbausende hvor raskt man tar ting for gitt. Selv har jeg et irriterende avslappet forhold til det hele. Dagene blør inn i hverandre og det blir fryktelig mye hotell, haller og videoanalyse/redigering. Og da er det viktig å lufte hode litt, stoppe opp og prøve å se verden rundt seg. Stort og smått.

Artigheter

  • Dansende bælfeit uteligger som tydeligvis hadde sett noe han likte og flørtet heftig med en servitrise inne i sportsbaren fra trikkestoppet han sto på. Når jeg kom tilbake fra Subway 20 minutter senere var han fortsatt dansende med lengselsfulle blikk i rettning hans utkårede frøken og sang og smilte og kom med glade tilrop … Rent kurtisemessig skal han ha for entusiasme og standhaftighet men han scoret kanskje lavere på at han hadde gjort i buksa og at det var synlig for Gud og hvermann. Uten at det la demper på begeistringen hans.
  • Nå kan ikke jeg akkurat påberope meg medlemskap av interiøradelen men dekoren på de forskjellige hotellene slår meg like fullt som underlig. Rommet mitt har kyr som pryd og nede ved heisen er det skap fulle av danske/evt. gammelnorske bøker! Pussig.
  • Her er også en alternativ treningstrend vil jeg påstå. Boxing Family Fitness … En aktivitet med klart terapeutisk potensiale. Om det er bra eller dårlig kommer vel litt an på?
  • Nå kan altså ikke jeg beskyldes for å være spesielt trendy eller kul. Faktisk har jeg heller gjentatte ganger fått høre det motsatte. Sikkert med rette. Men hva som passerer som gangbar vare er bemerkelsesverdig. For mengden sugardaddies og lettkledde, hva jeg bare kan kalle, golddiggers er påfallende. Det kan selvfølgelig være festglade fedre med et underlig intimt forhold til sine døtre og det er sikkert forfriskende det altså … Og hvem er jeg til å dømme? Her er alder tydeligvis bare et tall eller burde jeg heller si at aldersgapet er godt brolagt av et relativt høyt tall (les: $ i lomma/på bok)

Det er slitsomt å være på tur. Man råtner litt på rot og savner unger og når det rapporteres om ulykker i basseng på ferie med dertilhørende sykehusbesøk blir alt dette litt meningsløst. Og det er alltid noen der hjemme som forsaker mye på dine vegne så takker aller nådigst og bukke, nikke, neie til dem… (Mor og poder)

 

Team Nigeria

De som synte det er interessant å se litt mer om laget kan besøke Team Nigeria sin FB side. Der er det lagt ut litt greier.
https://www.facebook.com/Team-Nigeria-Basketball-520824791278758/?fref=ts

Det viser jo noe og forteller kanskje litt om banden av mennesker som nå skal forsvare D’Tigers (med «gjengtilhørighet».)

Det er:
Ben Uzoh – En atletisk PG som er i verdensklasse forsvarmessig, ikke helt det samme som skytter og ballforflytter. Han har en nervesykdom som gjorde at han ikke spilte i fjorårssesongen for å bygge seg opp igjen. Det er en også en kar som har hatt trippel dobbel i NBA med Toronto. Og han har en svært god sangstemme noe resten av den rautende gjengen ikke kan beskyldes for. Not affiliated i en av de to gjengene.

Mike Umeh – En sympatisk og seriøs kar som har spilt overalt etter å ha avsluttet UNLV-karrieren sin. En undersized 2/1 kan man vel si at han er. Medlem av The Zone!

Josh Akognon – En typisk microwave scorende PG som var en av USAs ledene poengplukkere i college. Han hadde en sesong med Dallas Mavericks i NBA men har ellers vært mye i Kina. Pokerspiller og løslig tilknyttet The Commission.

Mike Gbinije – Fra Duke og Syracuse og med blodfersk 3-årskontrakt med Detroit Pistons. En allsidig spiller 2/3/1 med mye blekk på kroppen i form av tegneseriehelter og som er lagets fremste Playstation-aktør. Gjeng han er med i = Not affiliated

Ebi Ere – En omreisende energibombe av en wingspiller med et svært vinnende vesen. Chris Rock light og far til 3. Har spilt over alt med unntak av NBA. Medlem av The Commission!

Stanley Okoye – Langarmet atlet uten noen utpregede styrker. Oppegående fyr fra militærakedemi. Spiller til vanlig i midt-på-treet-ligaer. Medlem av The Commission!

Champ Oguchi – Legandarisk førsteelsker og dokumentarskaper. Alltid med kamraet ute. Skytter, wing og MVP i Afrobasket i fjor. Har aldri sett et skudd han ikke har likt og er fremtredende medlem av The Zone!

Alade Aminu – Storebror til Al-Farouq og gjennomgående trivelig fyr. En atletisk forward på 210 cm som er litt uferdig i ferdighetene sine og som har spilt i ganske store ligaer rundt om. Primus motor i The Zone!

Ekene Ibekwe – En veldig atletisk forward meg lang fartstid i Europa, nå sist i Russland. En hyggelig hissigpropp med talent for highlights. Også med i The Commission.

Andy Ogide – En bra kar som ligner på en forvokst Alf Alfa i TV-serien. Er nok godt plassert ute på benken men leverer når han får muligheten. En forward som er bra i forsvar, mekanisk i angrep og løper gulvet bra. I The Zone!

Ike Diogu – AKA, The Black Caesar! Veteranspiller med flere år i NBA. De siste årene har han spilt i Kina. God på mye men kanskje ikke i forsvar. En kar med uante dybder og The Man i The Commission.

Shane Lawal – En forward som har gått den lange veien men skadet seg i Barcelona i fjor og stotrer rundt på knær uten menisk. En «emotional leader», veldig til stede på godt og vondt, og på en god dag kan han stoppe selv de beste … The Commission er hans gjeng.

Gjengkrigen er litt utvannet i disse dager ettersom Al-Farouq og Jamel Olasewere (den beste 12 mann EVER!) ikke er med oss lenger. Jeg håper vi får tilbake den dynamikken da den gav en helt unik kjemi i AfroBasket.

Spillere kommer og går når man er involvert med landslag men hele veien prøver vi å inkludere flest mulig og introdusere nye potensielle spillere for fremtiden der vi er (Chico i LA excluded http://www.kurvball.no/2016/07/26/skuddrama-las-vegas-og-okonomitrobbel-ol-reisebrev-2/). I Las Vegas var det flere langstidsproffer og Summer League proffer og her i Houston bl.a. Charles Bassey. En ung gutt som ble rekruttert fra gaten i Lagos, spilte organisert basket et par år før han ble sendt til USA på high school. Som en 15 år gammel 208 cm SF er han nå toppranket i sin årsklasse her. Og han er et eksempel på disse allsidige og talenfulle ungdommene som kunne utgjort kjernen i et basketprogram som kunne blitt noe virkelig stort om de klarer å systematisere det.

Nu vel, det er nok noen år frem i tid. Enn så lenge får vi må jo bare la all støyen galvanisere og styrke oss, skjerpe fokuset og hindre at det tapper oss for energi og krefter. Her kunne jeg sikkert sagt mye, dere får putte inn egnede klisjeer _____________ og så er ALT STAS.

Nå er det kamp!

Vyrde helsingar fra unge E på vei inn til slaktebenken.

Mer om det siden …

Skuddrama og økonomitrøbbel i Las Vegas | OL-reisebrev 2

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Kontrastenes verden, OL-oppkjøring og livet på solsiden

Samme kveld som vi tok inn på Motel 6 med sitt tvilsomme klientell gikk Olumide Oyedeji (veteranspiller) og Coach BBJ rett på et væpnet ran i en Liquor Store der vi bodde. Tre skudd og fullt politioppbud. Litt drama, lettere småskremt ble de jo, men alt gikk greit. Interessant krydder i hverdagen og helt i tråd med disse turene med landslaget.

Dagen derpå var det kjøring av laget i en overfylt Van i to porsjoner til Clippers sin treningsarena. Der var det sommer-workout for noen av deres spillere med minimum 1 coach per spiller. Blake Griffin hadde 4. Andre spillere var JJ Redick, Austin Rivers m.fl. Stedet har en slags stille luksus. Det beste av treningsutstyr finnes uten at det er veldig prangende. Alt av medisinsk utstyr, kontrastbad mm, egne videorom, kontorer – you name it. Greit å ha Steve Ballmer som eier tenker jeg.

LA Clippers' luksusfasiliteter
LA Clippers’ luksusfasiliteter

Treningene våre er lagt opp først m/video, så rett ut på gulvet hvor vi går gjennom det vi har sett før vi prøver å ta tak i det vi ellers må gjøre med intensitet. Dog var det uten at vi var alle man alle.
NBA-spilleren Al-Farouq Aminu var tilstede men når ikke det Nigerianske forbundet hadde betalt forsikringen på $15 000 så kunne han ikke trene med kontakt. Når vi da også fikk høre at Mike Gbinije som skulle møte oss i Las Vegas akkurat hadde signet en treårskontrakt og dermed også måtte ha NBA-forsikring ble vi litt spake. Forsikringen må jo betales med penger vi ikke har, og kanskje det da er greit at vi ikke får med Victor Oladipo, Festus Ezeli, Ekpe Udoh samt en del andre svært gode spillere. Har man ikke penger så har man ikke penger. Mer om det siden.

Las Vegas

Så var det ut av narkoreiret/hospitset vårt for å reise til Las Vegas, Sin City hvor vi skulle trene og møte Argentina i to kamper.

Las Vegas er basketens hovedstad i USA om sommeren. Du har NBA Summer League hvor storlagene tester ut sine nye rekrutter og byen blir et samlingssted som fungerer som et «who’s who» i basketball. Du har en lang rekke free agent-camper hvor håpefulle spillere jakter kontrakt og så har du de store AAU-ungdomsturneringene. Mye som skjer med andre ord.

Hotellets Hardwood-suite
Hotellets Hardwood-suite

Å reise med spillere som pakker som gifteklare russerbruder, hvor nær sagt alt de eier er med i gigantiske kofferter er en selsom opplevelse. Eller STREVSOM er vel mer korrekt ettersom vi coachene måtte ta i et tak og laste på bussen for at vi skulle rekke avreisen. Såpass mye bagasje var det at bussen skrapte nedi bakken i hver dump vi kjørte over.

Det ble en tur som bekreftet at denslags er ikke noe for meg. Lange bilturer med endeløse køer er sjeldent festlig. Så bilsyk og trøtt, ankom vi Palms hotell 01.30 på morningen.

Little piece of the US
På vei til Las Vegas i buss

Og alle som har vært der kan sikkert underskrive på at Las Vegas er et underlig sted. Som en slags urban luftspeiling vokser plutselig byen frem i Nevada-ørkenen med en trykkende hete få kan elske.
For å nevne noe som jeg har nevnt før:

  • Det kalles jo City of Lights også av en grunn og jeg er sikker på at kraftleverandørene der må gjøre like god butikk som casinoene.
  • Hotellene gir deg feelingen av strandede cruiseskip som fanger deg inn i anabole vulgariteter og visker ut skillet mellom natt og dag.
  • Kontraster mellom fintfolk og de som kanskje kommer fra litt mer beskjedent møblerte hjem kommer tydelig frem i det du går inn i hotellene. Fra type overvektige pensjonister som parkerer foran hver sin maskin og spiller bort sine surt ervervede sparepenger og ser ut som om de kjeder vettet av seg til de eldre business-mennene som har dyre eskortepiker hengende i armene der de går ut av limoer og inn på luksusrestaurantene.
  • Det er et sted der man overhører unge kåte festglade hurragutter som høylydt skryter av nattens erobringer i frokostkøen.
  • Det er neonskilt som reklamerer for bryllupskapell på den ene siden av motorveien og skillsmisseadvokater og barnebidrag på den andre.

Det er skanks and ho’s, pimps and bro’s om hverandre, glitrende fasader og tomme skall og med Donald Trumps skinnende hotel rett rundt hjørnet og hans polariserende skremselspropaganda i president-racet i USA fremstår byen som et forvarsel om hva som kanskje kan komme. Tvilsome verdier, mye spjåk og lite innhold! Nu vel, det hører kanskje hjemme i et annet fora å prate om slikt men etter å ha overhørt en samtale mellom to damer på vaskeriet her borte om politikk og deres oppfatting av ståa i verden blir man rett og slett litt bekymret. Makan til tanketomt hjernevasket rasistisk vissvass skal man lete lenge etter.

Pussig kontrast dette med nattliv, idrett og gambling. Resepsjonen i hotellene ligger jo i kasinoet så når vi kom inn på natten bar det rett til bordene for spillerne og ut med bekjente for å gjøre Las Vegas …
Det var i grunnen ikke stort vi kunne si annet enn å tenke at det er en pussig sak å være her med alle fristelsene for de unge millionærer som skal satse frem mot et OL.

Her må jeg nevne en liten bihistorie Josh Akognon fortalte fra sin tid i Kina. De hadde spilt kamp hvor de var opp med 20 poeng og bestemte seg for å showe litt på slutten. Han kastet en mislykket alley-oop-pasning og eieren kom stormende inn i garderoben og skjelte ham ut etter noter. Han ble jo da noe perpleks før han etterpå fikk vite at eieren hadde satset penger på at de skulle vinne med X antall poeng og gjennom den feilpasningen hadde tapt 1 milllion dollar! Ingenting sier toppidrett som det 🙂

Jeg ble dagen etter, før vår trening, invitert med på en free agent camp av den svenske ligacoachen Jesper Gustavsson og det var et hyggelig skandinavisk forbrødringstreff med ham, Peter Öquist og Christer Sjögren. Nå generaliserer jeg selvsagt men jeg klarte ikke helt fri meg fra følelsen av at man satt der på sidelinjen som en slags slavehandler/eiere som holdt drømmene til håpefulle spillere i våre hender med sleske agenter svinsende rundt som sukret budskapet sitt og håpet å gjøre penger på en kjapp avtale. Et corny kjøttmarked.

Interessant er det også når du skal vurdere en spillers potensial som importspiller alle de røde flaggene som dukker opp. Det er f.eks. neppe et sjakktrekk for den ambisiøse spiller å ha mamma tilstede for å knytte skolissen for sin forvokste pode! Det borger ikke for stor selvstendighet tenker nå jeg med en del underlige importer friskt i minne som vi har hatt i Norge. F. eks. har du jo typer med for stor «selvstendighet og handlekraft» som den spilleren Tromsø visstnok for noen år siden var i ferd med å signere som hadde blitt dømt for å ha voldtatt en prostituert med en paraply! Bra mann å ha inn i skoleprosjekter. Og sånn blir en endeløs rekke fargerike krigshistorier mimret hver gang vi basketfolk treffes.

UNLV har en fantastiske campus for sine 28 000 studenter, med i alle fall 14 fulle basketbaner fordelt på 4-5 digre haller. Vi var gjester av Summer League og UNLV.
Treningene og kampene våre var lagt til Thomas & Mack, en 18 000 seters arena, Cox Pavillion og Mendelson, UNLVs treningsbane … Fantastiske fasiliteter som det nær sagt alltid er her i Statene.
Folk var også hjertelig velkomne til å besøke treningene våre og det betød at det var fullt av NBA folk tilstede. Nysgjerrighet og åpenhet er en del av greia her samt at klubbene syntes det er viktig å følge opp sine spillere, i dette tilfellet, Al Farouq og Mike Gbinije. Skjønt da Al-Farouq ikke kunne trene med kontakt eller spille kampene mot Argentina pga forsikringen forlot han treningsleiren passe forbannet og frustrert og dro hjem til familien med håp om at det ville legge press på forbundet.

Muligheten til å se litt kamper etter trening var også der med alt det innebærer av artigheter og festlige karakterer. Jeg er jo veldig glad i at ikke alle skal være så veldig like og jeg setter meg gjerne ned i et smug og skravler med en uteligger som å tusle etter i flokken. Morsomt å se at folk er forskjellige og har litt forskjellige historier. Og denne gang måtte jeg snike meg til å ta et bilde av en eldre kineser bak meg som tydeligvis hadde latt seg inspirere av det amerikanske liv og var en stor basketfan. Han hadde dresset seg opp i basketdrakt og det som så ut som rappersmykker og kom med engasjerte semibjeffende asmatiske utbrudd på kinesisk blandet med «engelske» ord rett inn i øret mitt en kamp igjennom med en hakket mer sedat venn ved siden av seg…

Collagebilde Vegas
Venstre: kinesiske tilskuere, høyre: San Antonio Spurs’ omfattende trenerstab, under: Nigerias landslag

Festlig fyr og veldig artig, dog litt fuktig på kinnet og inn i øret mitt og her er litt av vokabularet hans: tvi hiya= three, og en form for yeah antar jeg hver gang noe skjøt en treer. Sti båv = steal the ball, faw = foul, schwa dok = slam dunk, toj vivivams = Troy Williams osv.

Interessant er det jo at NBA-lagene bruker det som treningsarena for coacher. San Antonio har alltid 4 internasjonale gjeste-coacher som de dekker alt for i 3 uker. De mener det tilfører organisasjonen deres kompetanse. På benken kunne jeg telle 13 stk i støtteapparatet! Sjekk huddle i time out.

Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina
Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina

Hyggelig var et også å møte kjente norske basketfjes som nyvalgt visepresident Jeanine Flaaten, Tina Moen og Gunnar Voigt Nesbø som alle var ute på sommertur. De ble invitert på trening og fikk et par billetter til kampen vår mot Argentina. Den fungerte som en forkamp til finalen i Summer League. Før det var det riktignok en mottagelse på kvelden i en ganske hårete suite i Palms hotell sammen med spillere og trenere fra Argentina og noen power agenter. Det var visstnok en kjent suite til $25 000 natten med egen basketbane hvor flust av kjentfolk hadde vært tidligere leietagere (se bildet) og var V-E-L-D-I-G Vegas. Forsåvidt hyggelig nok.

Argentina er jo litt eldre blitt og er ikke det laget som har herjet internasjonalt og vant OL 2008 men de er fremdeles regnet som en outsider til å ta medalje i OL. De er rangert nr 4 i verden så for oss var det en god test for å finne ut hvor vi sto. Riktignok spilte ikke Ginobelli for dem men vi manglet jo spillere vi også og å mangle spillere gjør jo alle lag så da må man ha en «next man up»-mentalitet og lukke ut all støyen som følger det utenomsportslige. Etter en litt dårlig start tok det seg litt opp og vi kunne til slutt gå av banen med en ok 96-92 seier. Hyggelig men heller ikke mer for vi snakker jo om en treningskamp.

 

Men vi ble litt klokere om hvem vi må være for å konkurrere vel vitende om at vi har mye å jobbe med om vi ska gi oss selv sjansen til å konkurrere med de store i Rio.

Etter kampen så vi norske finalen i Summerleague som gikk til ekstraomgang og hadde flere ville buzzer beatere.

En annen ting jeg må ta med var når de skulle ha et av disse fjollete pausegreiene på Jumbotron (store videoskjermen) som Kiss Cam og Dance Cam osv hvor de viser publikum som gir gass og klunker til med hva det skal være. Jeg er vel kanskje ikke den største fanen av slikt men da de denne gangen hadde Simba Cam hvor de filmet publikum som hadde babyene sine på armen løftet jeg og Gunnar, «rasende festlige som vi er» opp Jeanine noe kameraene fanget opp. Lettere pinlig for alle involverte men hva gjør man vel ikke spontant for å underholde seg selv og sitt indre barn.

God stemning Nordmenn med Selfie og Simba Cam
God stemning med Selfie og Simba Cam

Hver dag prøver jeg å legge inn trening for å lufte hodet. Det ble gjort med minimum 100 burpees og en times gåtur frem og tilbake til hotellet. Eller lufte hodet er jo det motsatte man gjør i den heten. 41 ørkengrader er faktisk stekhett! Og i kombinasjon med Air Condition gjør slikt at man blir småsyk.

Vi har som sagt ikke penger og deler en Van på 20 karer og når Team USA startet sine forberedelser til i Las Vegas ble jo kontrasten ganske tydelig. Et vanvittig presseoppbud og et gigantisk apparat som ble satt i gang for at disse verdensstjernene skal cashe inn et nytt gull. Facsinerende å se på nært hold gitt. Det er karer som har til salt på maten og interessen er enorm fra hele verden.

Men det verste er at om man hadde satt ting i system og jobbet over en 5-10 års periode med alt talentet som finnes av spillere med Nigerianske røtter så kunne man skapt en stormakt i basketball. Derfor er det litt forstemmende at kaoset med finansieringen i Nigeria fremdeles ikke er løst. Det florerer nå med artikler på nettet om Nigerianske idrettsutøvere som skal til OL og må betale reisen selv hvor de loves at de så skal få igjen penger på et senere tidspunkt … Men slike løfter har man tydeligvis fått før og det er ikke penger man kan regne med å se igjen sies det. Nigeria som jo i utgangspunktet et folke- og ressursrikt land klarer ikke få bukt med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Det er et samfunn uten tillit til de styrende og alle blir seg selv nok. Her snakker vi virkelig om store kontraster med ekstrem fattigdom til de som fysioterapeuten Dayo forteller om. Millionærbarn som går på dyre kostskoler i England og pendler til og fra London hver helg med fly på første klasse hvor et raskt internett søk viser at de billettene koster 50-70 000 kr. På reise hver uke! Men det er tydeligvis ingen av disse som har lyst til å være rike og rause onkler og spytte litt inn i idrettskassa. Frustrerende med tanke på oppkjøringen og litt leit personlig fordi de skylder meg 50 000kr. (Her må det påpekes at det er et annet forbund i denne verden som også har brutt sine løfter og strengt tatt skylder meg mer enn det uten at jeg trenger å utbrodere det her og nå.) Poenget er at det er unødvendig og at det er et stort sovende potensial her man gjerne skulle tatt tak i.

Det potensialet kommer ikke av seg selv og når vi måtte hvile et par spillere og hadde en særdeles slapp innstilling til kampen tapte vi for Argentina i en lukket scrimmage. Vi ble løpende i mellom, hadde lav energi og Argentinerne skjøt 65 % fra trepoenglinjen (19 treff). En fin oppstrammende lekse for oss og hva vi må gjøre.

Deretter bar det tilbake til LA for trening og ny lukket scrimmage mot Kina i Clippers sitt treningssenter.

Den kampen vant vi ganske greit og ettersom vi nå har slått dem 5 ganger på rad (2 i fjor) er det dumt at de ikke er i gruppen vår i OL. Vi er jo det lavest rankede laget og intet afrikansk lag har noen gang kommet til knockout -runden i OL og dit vil jo vi. Små sjanser riktignok men treffer vi planke og får med Al-Farouq er alt mulig.

Etter kampen måtte vi kutte ned troppen og det er alltid veldig trist fordi man blir veldig glad i de menneskene man har jobbet sammen med.

I går var vi gjester av det amerikanske forbundet og så USA knuse Kina foran 20 000 mennesker i Staples Centre. Et realt spetakkel med kjendiser og ivrige golddiggers som ikke legger noe i mellom. Jamie Foxx med unger (avbildet) ble sammen med Chris Brown i nabosetene overfalt av noe vulgære sådanne.

Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfor Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn
Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfore Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn

Amerikanerne har ellers knukket koden på hvordan de skal spille internasjonalt med allsidige atletiske spillere som bytter mye i forsvar og kan skyte utenifra. Det blir jo ikke enklere å spille mot dem når de får lov til å spille fryktelig grisete heller. Interessant blir det men tøft!

Vi skal til Houston i morgen og spiller mot USA 1. august. Det kan fort vekk bli slakt. Litt mindre slakt om vi hadde hatt med rubb og stubb av spillere men vi håper nå Al-Farouq i det minste kan klareres og at det vil bli for pinlig for forbundet å sende representater til den kampen uten at de har med seg penger. Nå dekker riktignok Team USA alt for oss nå, så nå bør det bli ganske greit frem til Rio.

Vi får håpe … Det var dette med håpet og Nils Arne Eggens kjente «hanging snore» i forhold til dette og hint …

Tror det ikke før jeg ser det.

Tror heller ikke at jeg orker å skrive like langt heretter.

Nå starter kjøret.

Veien til Rio med Nigerias landslag | OL-reisebrev 1

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Dette innlegget ble først publisert på Facebooksiden Norsk Basket. Det er gjengitt med tillatelse fra Mathias Eckhoff.

 

Prosessen

Nigeria og denne pussige ferden mot OL fornekter seg ikke. Ikke en dag uten nye og corny episoder. Små babysteg mot noe som kan bli bra sportslig og garantert bra for de som liker litt historier. Hver dag får man servert nye utenomsportslige «festligheter». Det er sjelden kjedelig, veldig mye som er irriterende og i det hele er det en relativt raus reise i de store kontraster …

Will Voigt prøvde å sy sammen en god opptreningsperiode som bl.a. innebar treningsleir i LA, turnering i Kina, før det er nye kamper i Las Vegas og LA, deretter til Houston for å spille mot USA før vi drar til RIO med en kamp eller to der før OL starter. Relativt brukbar motstand er det også. Kina x 3, Argentina x 2, Frankrike, USA, Australia før Spania, Litauen, Argentina, Brasil og Kroatia venter i gruppespillet i Brasil. Høres bra ut, ikke sant? Problemet er selvfølgelig da at myndighetene i Nigeria ikke har frigitt midler til de forskjellige idrettene så det finnes ikke penger og dette har blitt en rundreise i hvordan improvisere frem noe som er levelig.

LAClippers Gode kontakter har gjort at vi kunne bruke LA Clippers sine treningsfasiliteter. Hvor kjente figurer for de fleste NBA-entusiaster som DeAndre Jordan, Blake Griffin, JJ Redick og Doc Rivers har vært å se. Samt Chico – en 210 cm lang enøyd banditt som hadde funnet ut at han ville spille på det nigerianske landslaget og på en eller annen måte hadde kommet seg inn i det bevoktede treningssenteret og sto der i treningstøy og bare begynte å skyte med våre spillere. Only with Nigeria!

Fordi vi hadde så lite penger spilte vi mot et kinesisk lag som var en del av et reality-show i Kina. 30 000 spillere hadde vært og prøvespilt, et kameracrew fulgte dem og vi fikk noen dollar for å grisebanke dem. Only with Nigeria!

Litt backroom-dealing gjorde også at vi plutselig skulle bli sponset av Peak og ikke Nike som opprinnelig var tenkt, hvilket gjorde at vi ble utstyrt med ting spillerne ble litt grinete av. Ikke minst med tanke på at Nike visstnok da måtte brenne(!) utstyr verdt $120 000. Only with Nigeria!

Showkamper i streetball som den på Venice Beach er tull for meg, men det er ikke å stikke under en stol at det finnes en del karer født med trampoline i beina der vi nordmenn har ski.

Hver dag er det mer eller mindre uvisst om vi vil ha penger til å fortsette treningen hvor de siste to ukene i juli enn så lenge er totalt uten dekning på kontoen. Pussig med tanke på Presidentens iver etter god PR, forutsigbarhet, kampen mot løftebrudd og shady dealer og korrupsjon. Og dette rett før et OL. Only with Nigeria!

Peak
Peak i Kina

Etter noe gode dager i LA, dog uten flere spillere (primært NBA) pga av kontrakter som ikke er underskrevet, forsikringer som ikke er betalt osv. bar det av sted til Kina og Stanković Continental Cup m/Kina, Argentina og Frankrikes B-landslag.

Artig for den som syntes det er stas å krysse av land og kontinenter man har besøkt, kjedelig for den som akkurat hadde begynt å akklimatisere jetlagen med 9 timer tidsforskjell den ene veien for så plutselig å få 15 timer den andre veien …
Der var dog forholdene suverene. Vi bodde på 5-stjerners hotell med det råeste matutvalget jeg noensinne har blitt servert. Hvilket betød at man spiser mye, er mett hele tiden og til slutt begynner å hate mat!

Sportslig

Basket er jo veldig stort i Kina med en veldig interesse blant folk og de sa at 50 millioner så den første kampen vår mot vertslandet. Det er jo litt og vi spilte en bra kamp hvor spillerne var fokuserte og vi vant 71-79 uten egentlig å være for stresset mot et stort Kinesisk lag.

Se link: http://sports.le.com/match/1007125003#highlights/25946273

En liten sidenote her er at selv om de kinesiske spillerne er store stjerner og tjener millioner av kroner bor alle (utenom en) på en enkel og spartansk militær forlegning, har 3 uker i året hvor de ser familiene sine og ligger samlet som landslag utenom klubbsesongen som bare varer i 5 og en halv mnd resten av tiden. Og kulturen der er å trene spillerne i stykker med så godt som null hvile. 2 harde treninger om dagen, full pupp.

street
Zoom inn og sjekk ut artige tribuneantrekk, type vovet badedrakt. Mer i USA det da må sies.

Vår neste kamp mot Argentinas U23 landslag sullet vi bort etter å ha hvilt spillere og eksperimentert litt. Alt som en del av en større prosess for å bli bedre noe som ga mange svar men også litt for mange spørsmål. Det viste seg jo også at det ikke var så smart da vi tapte unødvendig mot et veldig bra fransk B-lag dagen etter og dermed gikk glipp av førstepremiepengene som kunne reddet hele juli måned. Vi var nok det beste laget og burde nok ha vunnet turneringen også, noe vi viste ved å slå et hevngjerrig kinesisk lag i siste kampen, på nasjonal TV atter en gang. Vi har enn så lenge noen utfordringer i forhold til kollektiv samhandling og uten 5 tiltenkt sentrale spillere var litt skjøre som lag. Vi lærte mye om oss selv men det var nok ikke så fornuftig å ikke strengere prioritere resultat over prosess med tanke på økonomien.

Ymse

Nu vel, ellers verdt å nevne:

Man får jo knapt løfte blikket på slike turer, enda mindre sett Muren eller andre severdigheter man gjerne skulle sett pga tett program. Fikk riktignok svingt innom Den himmelske freds plass på vei til sponsormøte men ellers så er det jo bare haller og hotell med MYE scoutearbeid og videoredigering. Ikke veldig spennende.

Spillerne derimot dro rett til silkemarkedet på fridagen hvor de selvfølgelig kjøpte falske Rolex-klokker og skreddersydde dresser.

Nettsider, FB, Snapchat og sosiale medier er sensurert bort og blokkert for de som er ivrige på det hvilket jo er annerledes enn det man er vant med.

Spillerne våre har fortsatt med sin lekekrig mellom sine to rivaliserende gjenger de kaller, The Zone og The Commission. De bryter da spontant ut i tulleslåsskamper/krangler med «lekeriots» med støy og leven så bussen gynger, bussjåføren blir sur og guidene redde. Høye atletiske menn som begynner å slåss er et skue for de uinnvidde. Ganske morsomt for oss men også en Only with Nigeria-greie. (Skal prøve å filme det en gang).

Syntes ellers at det er mye alternativ kjøring å oppleve når man er ute og reiser. Nytt denne gangen var at bussjåføren kjørte mot kjøreretningen i rundkjøringer. Det føltes faktisk mindre betryggende og var en spesiel øvelse må sies.

chinagirls

woman

 

 

 

 

 

 

 

 

Cheerleaders er jo gjerne noe man forbinder med krampesmilende pur unge og duggfriske jenteunger, så også i Kina. Men plutselig var det med en som virket som en overårig hvit mamma i flokken av asiatiske valper. Et underlig karriere-/hobby-/livsvalg i mine øyne. Alder er selvfølgelig bare et tall men en vestlig dame, lettkledd med pom-poms blant pubertale pikeliller i Asia forekommer ganske corny.

Litt lei meg også merker jeg for at jeg ikke fikk oppleve disse legendariske karaoke-festlighetene det går gjetord om her nede. Will fortalte at da han coachet her i Kina så var det greia for de utelivsglade. Så også for headcoachen som hver fredag og lørdag var på karaokekveld på byen med foretningsmenn og prostituerte. Så jeg skjønner jeg har store sosiale og kulturelle hull i livet.

Nå er vi tilbake i LA, bor på et Motel 6 for å spare penger (nærmest som et hospits å regne), en kjede for de mindre pengesterke og det er igjen en underlig kontrast å tusle rundt i korridorene med alkiser og narkomane og så skulle forberede seg til et OL.

ONLY WITH NIGERIA!

Men som vi sier: Eyes on the prize!