Bakgrunnen til navnet Kurvball

Hvorfor lage en nettside om basketball med navnet Kurvball, når akkurat det ordet aldri blir brukt om basketball som vi kjenner det idag? Det finnes det et par grunner til – noen ufrivillig påtvunget så vel som andre.

Basketball.no og andre domener

Noe som er viktig når man skal lage en nyhetsportal, er å ha et velfungerende domene. Da jeg først begynte å planlegge å lage en nyhetsside om norsk basketball, så var det et par navn- og domene-kombinasjoner jeg vurderte. Noen navn og domener er utelukket fordi de rett og slett er tatt av noen andre. Basket.no er jo som kjent domenet til selve Norges Basketballforbund, så det var utelukket. Tidligere i år når man tastet inn basketball.no, så ble man videresendt til Oslo Sportslager – som ikke engang fører en eneste basketballrelatert vare. Da jeg tidligere i år spurte eieren av domenet basketball.no om domenet var til salgs, fikk jeg et kort og godt – nei. Eieren var ikke interessert i å gi en sånn «hvor-mye-er-du-villig-til-å-betale»-deal engang. Nå når man taster seg inn der, så finner man bare en generisk nettside for registrering av domener.

Det resulterte i at jeg måtte vurdere det for lengst utdaterte og direkte oversatte navnet Kurvball. Basket = kurv, og ball = ba-, ja, du skjønner poenget!

 

Kurvbold i 1905

For å sjekke om hvor tynn is en er på om en lager en nettside på Kurvball.no, så måtte jeg gjøre noen Google-søk. Selv fant jeg lite håndfast. Noen mener at den nederlanske sporten korfball har fått den norske oversettelsen kurvball, men på Store norske leksikon sin side om kurvball står det bare «se basketball». Wikipedia sin side om kurvball omtaler nederlandske korfball, men jeg var liksom ikke helt overbevist ettersom Wikipedia-artikler kan skrives av alle, og ordet i Norge ikke brukes om den sporten heller. Jeg vil påstå at omtrent ingen omtaler den nederlandske sporten som kurvball (i alle fall ikke flere enn de som sier kurvball om det vi kjenner som basketball). Tvilen var sådd, og jeg så meg nødt til å sende mail til Språkrådet for litt visdom. Bård Eskeland hjalp meg med å få litt innsikt i selve ordets historie i Norge, samt at han fant noe som kan være den potensielt eldste omtalen av både basketball og kurvball i norske medier.

Dagbladet omtaler den nye "damesporten" i 1905.
Dagbladet omtaler den nye «damesporten» i 1905.

Lørdag 23. desember 1905 (se Nasjonalbibliotekets faksimile av avisa her: http://www.nb.no/nbsok/nb/430dbd61ae3931e5d0333b8a9879f549.nbdigital?lang=no), kunne Dagbladet opplyse om den nye «damesporten» som ble mer mer alminnelig i de amerikanske «Pigeskolers Gymnastiksal». Antakelsen om at «Det sunde og vakre Spil finder vel ogsaa snart Veien til os» stemmer forsåvidt om man er villig til å tolke definisjonen for snart som flere tiår. Den første norske basketballklubben Ullern Basket ble stiftet 1. desember 1956, som skolelag for Ullern gymnas. I artikkelen har Dagbladet oversatt basketball direkte til kurvbold.

 

Dagligtale

Er dette knusende bevis for at kurvball er et ord som handler om basketball, og er det ordet vi burde bruke om denne sporten der man prøver å hive ballen gjennom en ring med et nett? Nei. Heldigvis foreslår jeg ikke at vi endrer navnet på forbundet til NKBF – Norges Kurvballforbund. Vi har alle hørt ordet bli foreslått som et slags synonym til basketball en eller annen gang, men de fleste av oss har aldri gjort det til en del av vår egen dagligtale. Ordets link til sporten er likevel sterk nok, og jeg er overbevist om at en kan bruke ordet Kurvball om navnet på en nettside om sporten basketball, og komme fra det med livet i behold. Nettopp fordi det er direkte oversatt til norsk og gir assosiasjoner til basketball, men ikke brukes om selve sporten direkte. Kanskje nettopp derfor kan Kurvball bli en del av dagligtalen allikevel? Selv tviler jeg på at man i 1905 trodde at ordet skulle bli brukt til å referere til en nyhetsside på verdensveven om 100 år. Det var kanskje ikke så mange som så for seg internettet som oppfinnelse heller da. Du derimot – du er velkommen til å bruke ordet til andre som er interessert i norsk basketball. Om man skriver inn ordet i nettleseren sin og slenger på et .no på slutten, så vil man i tiden fremover finne flere og flere nyhetssaker om nettopp norsk basketball.

Bruk det gjerne på sosiale medier også. Du finner oss på Facebook: https://www.facebook.com/KurvballNO/ og Twitter: https://twitter.com/KurvballNO.

Jeg tar dessuten imot forslag og ideer: post@kurvball.no. Kurvball trenger også flere bidragsytere i forskjellige former. Si ifra om du vil være med på laget! Les mer om det her: http://www.kurvball.no/om/.

Vi kurves! (Eeeeeh – ja, man må jo finne ut hva som funker og ikke funker).

Med vennlig hilsen

Emil Orvik Kollstrøm

Skuddrama og økonomitrøbbel i Las Vegas | OL-reisebrev 2

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Innlegget er publisert på Eckhoffs personlige Facebook-side, men er gjengitt med tillatelse her.

Kontrastenes verden, OL-oppkjøring og livet på solsiden

Samme kveld som vi tok inn på Motel 6 med sitt tvilsomme klientell gikk Olumide Oyedeji (veteranspiller) og Coach BBJ rett på et væpnet ran i en Liquor Store der vi bodde. Tre skudd og fullt politioppbud. Litt drama, lettere småskremt ble de jo, men alt gikk greit. Interessant krydder i hverdagen og helt i tråd med disse turene med landslaget.

Dagen derpå var det kjøring av laget i en overfylt Van i to porsjoner til Clippers sin treningsarena. Der var det sommer-workout for noen av deres spillere med minimum 1 coach per spiller. Blake Griffin hadde 4. Andre spillere var JJ Redick, Austin Rivers m.fl. Stedet har en slags stille luksus. Det beste av treningsutstyr finnes uten at det er veldig prangende. Alt av medisinsk utstyr, kontrastbad mm, egne videorom, kontorer – you name it. Greit å ha Steve Ballmer som eier tenker jeg.

LA Clippers' luksusfasiliteter
LA Clippers’ luksusfasiliteter

Treningene våre er lagt opp først m/video, så rett ut på gulvet hvor vi går gjennom det vi har sett før vi prøver å ta tak i det vi ellers må gjøre med intensitet. Dog var det uten at vi var alle man alle.
NBA-spilleren Al-Farouq Aminu var tilstede men når ikke det Nigerianske forbundet hadde betalt forsikringen på $15 000 så kunne han ikke trene med kontakt. Når vi da også fikk høre at Mike Gbinije som skulle møte oss i Las Vegas akkurat hadde signet en treårskontrakt og dermed også måtte ha NBA-forsikring ble vi litt spake. Forsikringen må jo betales med penger vi ikke har, og kanskje det da er greit at vi ikke får med Victor Oladipo, Festus Ezeli, Ekpe Udoh samt en del andre svært gode spillere. Har man ikke penger så har man ikke penger. Mer om det siden.

Las Vegas

Så var det ut av narkoreiret/hospitset vårt for å reise til Las Vegas, Sin City hvor vi skulle trene og møte Argentina i to kamper.

Las Vegas er basketens hovedstad i USA om sommeren. Du har NBA Summer League hvor storlagene tester ut sine nye rekrutter og byen blir et samlingssted som fungerer som et «who’s who» i basketball. Du har en lang rekke free agent-camper hvor håpefulle spillere jakter kontrakt og så har du de store AAU-ungdomsturneringene. Mye som skjer med andre ord.

Hotellets Hardwood-suite
Hotellets Hardwood-suite

Å reise med spillere som pakker som gifteklare russerbruder, hvor nær sagt alt de eier er med i gigantiske kofferter er en selsom opplevelse. Eller STREVSOM er vel mer korrekt ettersom vi coachene måtte ta i et tak og laste på bussen for at vi skulle rekke avreisen. Såpass mye bagasje var det at bussen skrapte nedi bakken i hver dump vi kjørte over.

Det ble en tur som bekreftet at denslags er ikke noe for meg. Lange bilturer med endeløse køer er sjeldent festlig. Så bilsyk og trøtt, ankom vi Palms hotell 01.30 på morningen.

Little piece of the US
På vei til Las Vegas i buss

Og alle som har vært der kan sikkert underskrive på at Las Vegas er et underlig sted. Som en slags urban luftspeiling vokser plutselig byen frem i Nevada-ørkenen med en trykkende hete få kan elske.
For å nevne noe som jeg har nevnt før:

  • Det kalles jo City of Lights også av en grunn og jeg er sikker på at kraftleverandørene der må gjøre like god butikk som casinoene.
  • Hotellene gir deg feelingen av strandede cruiseskip som fanger deg inn i anabole vulgariteter og visker ut skillet mellom natt og dag.
  • Kontraster mellom fintfolk og de som kanskje kommer fra litt mer beskjedent møblerte hjem kommer tydelig frem i det du går inn i hotellene. Fra type overvektige pensjonister som parkerer foran hver sin maskin og spiller bort sine surt ervervede sparepenger og ser ut som om de kjeder vettet av seg til de eldre business-mennene som har dyre eskortepiker hengende i armene der de går ut av limoer og inn på luksusrestaurantene.
  • Det er et sted der man overhører unge kåte festglade hurragutter som høylydt skryter av nattens erobringer i frokostkøen.
  • Det er neonskilt som reklamerer for bryllupskapell på den ene siden av motorveien og skillsmisseadvokater og barnebidrag på den andre.

Det er skanks and ho’s, pimps and bro’s om hverandre, glitrende fasader og tomme skall og med Donald Trumps skinnende hotel rett rundt hjørnet og hans polariserende skremselspropaganda i president-racet i USA fremstår byen som et forvarsel om hva som kanskje kan komme. Tvilsome verdier, mye spjåk og lite innhold! Nu vel, det hører kanskje hjemme i et annet fora å prate om slikt men etter å ha overhørt en samtale mellom to damer på vaskeriet her borte om politikk og deres oppfatting av ståa i verden blir man rett og slett litt bekymret. Makan til tanketomt hjernevasket rasistisk vissvass skal man lete lenge etter.

Pussig kontrast dette med nattliv, idrett og gambling. Resepsjonen i hotellene ligger jo i kasinoet så når vi kom inn på natten bar det rett til bordene for spillerne og ut med bekjente for å gjøre Las Vegas …
Det var i grunnen ikke stort vi kunne si annet enn å tenke at det er en pussig sak å være her med alle fristelsene for de unge millionærer som skal satse frem mot et OL.

Her må jeg nevne en liten bihistorie Josh Akognon fortalte fra sin tid i Kina. De hadde spilt kamp hvor de var opp med 20 poeng og bestemte seg for å showe litt på slutten. Han kastet en mislykket alley-oop-pasning og eieren kom stormende inn i garderoben og skjelte ham ut etter noter. Han ble jo da noe perpleks før han etterpå fikk vite at eieren hadde satset penger på at de skulle vinne med X antall poeng og gjennom den feilpasningen hadde tapt 1 milllion dollar! Ingenting sier toppidrett som det 🙂

Jeg ble dagen etter, før vår trening, invitert med på en free agent camp av den svenske ligacoachen Jesper Gustavsson og det var et hyggelig skandinavisk forbrødringstreff med ham, Peter Öquist og Christer Sjögren. Nå generaliserer jeg selvsagt men jeg klarte ikke helt fri meg fra følelsen av at man satt der på sidelinjen som en slags slavehandler/eiere som holdt drømmene til håpefulle spillere i våre hender med sleske agenter svinsende rundt som sukret budskapet sitt og håpet å gjøre penger på en kjapp avtale. Et corny kjøttmarked.

Interessant er det også når du skal vurdere en spillers potensial som importspiller alle de røde flaggene som dukker opp. Det er f.eks. neppe et sjakktrekk for den ambisiøse spiller å ha mamma tilstede for å knytte skolissen for sin forvokste pode! Det borger ikke for stor selvstendighet tenker nå jeg med en del underlige importer friskt i minne som vi har hatt i Norge. F. eks. har du jo typer med for stor «selvstendighet og handlekraft» som den spilleren Tromsø visstnok for noen år siden var i ferd med å signere som hadde blitt dømt for å ha voldtatt en prostituert med en paraply! Bra mann å ha inn i skoleprosjekter. Og sånn blir en endeløs rekke fargerike krigshistorier mimret hver gang vi basketfolk treffes.

UNLV har en fantastiske campus for sine 28 000 studenter, med i alle fall 14 fulle basketbaner fordelt på 4-5 digre haller. Vi var gjester av Summer League og UNLV.
Treningene og kampene våre var lagt til Thomas & Mack, en 18 000 seters arena, Cox Pavillion og Mendelson, UNLVs treningsbane … Fantastiske fasiliteter som det nær sagt alltid er her i Statene.
Folk var også hjertelig velkomne til å besøke treningene våre og det betød at det var fullt av NBA folk tilstede. Nysgjerrighet og åpenhet er en del av greia her samt at klubbene syntes det er viktig å følge opp sine spillere, i dette tilfellet, Al Farouq og Mike Gbinije. Skjønt da Al-Farouq ikke kunne trene med kontakt eller spille kampene mot Argentina pga forsikringen forlot han treningsleiren passe forbannet og frustrert og dro hjem til familien med håp om at det ville legge press på forbundet.

Muligheten til å se litt kamper etter trening var også der med alt det innebærer av artigheter og festlige karakterer. Jeg er jo veldig glad i at ikke alle skal være så veldig like og jeg setter meg gjerne ned i et smug og skravler med en uteligger som å tusle etter i flokken. Morsomt å se at folk er forskjellige og har litt forskjellige historier. Og denne gang måtte jeg snike meg til å ta et bilde av en eldre kineser bak meg som tydeligvis hadde latt seg inspirere av det amerikanske liv og var en stor basketfan. Han hadde dresset seg opp i basketdrakt og det som så ut som rappersmykker og kom med engasjerte semibjeffende asmatiske utbrudd på kinesisk blandet med «engelske» ord rett inn i øret mitt en kamp igjennom med en hakket mer sedat venn ved siden av seg…

Collagebilde Vegas
Venstre: kinesiske tilskuere, høyre: San Antonio Spurs’ omfattende trenerstab, under: Nigerias landslag

Festlig fyr og veldig artig, dog litt fuktig på kinnet og inn i øret mitt og her er litt av vokabularet hans: tvi hiya= three, og en form for yeah antar jeg hver gang noe skjøt en treer. Sti båv = steal the ball, faw = foul, schwa dok = slam dunk, toj vivivams = Troy Williams osv.

Interessant er det jo at NBA-lagene bruker det som treningsarena for coacher. San Antonio har alltid 4 internasjonale gjeste-coacher som de dekker alt for i 3 uker. De mener det tilfører organisasjonen deres kompetanse. På benken kunne jeg telle 13 stk i støtteapparatet! Sjekk huddle i time out.

Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina
Mathias Eckhoff i samtale under treningskampen mot Argentina

Hyggelig var et også å møte kjente norske basketfjes som nyvalgt visepresident Jeanine Flaaten, Tina Moen og Gunnar Voigt Nesbø som alle var ute på sommertur. De ble invitert på trening og fikk et par billetter til kampen vår mot Argentina. Den fungerte som en forkamp til finalen i Summer League. Før det var det riktignok en mottagelse på kvelden i en ganske hårete suite i Palms hotell sammen med spillere og trenere fra Argentina og noen power agenter. Det var visstnok en kjent suite til $25 000 natten med egen basketbane hvor flust av kjentfolk hadde vært tidligere leietagere (se bildet) og var V-E-L-D-I-G Vegas. Forsåvidt hyggelig nok.

Argentina er jo litt eldre blitt og er ikke det laget som har herjet internasjonalt og vant OL 2008 men de er fremdeles regnet som en outsider til å ta medalje i OL. De er rangert nr 4 i verden så for oss var det en god test for å finne ut hvor vi sto. Riktignok spilte ikke Ginobelli for dem men vi manglet jo spillere vi også og å mangle spillere gjør jo alle lag så da må man ha en «next man up»-mentalitet og lukke ut all støyen som følger det utenomsportslige. Etter en litt dårlig start tok det seg litt opp og vi kunne til slutt gå av banen med en ok 96-92 seier. Hyggelig men heller ikke mer for vi snakker jo om en treningskamp.

 

Men vi ble litt klokere om hvem vi må være for å konkurrere vel vitende om at vi har mye å jobbe med om vi ska gi oss selv sjansen til å konkurrere med de store i Rio.

Etter kampen så vi norske finalen i Summerleague som gikk til ekstraomgang og hadde flere ville buzzer beatere.

En annen ting jeg må ta med var når de skulle ha et av disse fjollete pausegreiene på Jumbotron (store videoskjermen) som Kiss Cam og Dance Cam osv hvor de viser publikum som gir gass og klunker til med hva det skal være. Jeg er vel kanskje ikke den største fanen av slikt men da de denne gangen hadde Simba Cam hvor de filmet publikum som hadde babyene sine på armen løftet jeg og Gunnar, «rasende festlige som vi er» opp Jeanine noe kameraene fanget opp. Lettere pinlig for alle involverte men hva gjør man vel ikke spontant for å underholde seg selv og sitt indre barn.

God stemning Nordmenn med Selfie og Simba Cam
God stemning med Selfie og Simba Cam

Hver dag prøver jeg å legge inn trening for å lufte hodet. Det ble gjort med minimum 100 burpees og en times gåtur frem og tilbake til hotellet. Eller lufte hodet er jo det motsatte man gjør i den heten. 41 ørkengrader er faktisk stekhett! Og i kombinasjon med Air Condition gjør slikt at man blir småsyk.

Vi har som sagt ikke penger og deler en Van på 20 karer og når Team USA startet sine forberedelser til i Las Vegas ble jo kontrasten ganske tydelig. Et vanvittig presseoppbud og et gigantisk apparat som ble satt i gang for at disse verdensstjernene skal cashe inn et nytt gull. Facsinerende å se på nært hold gitt. Det er karer som har til salt på maten og interessen er enorm fra hele verden.

Men det verste er at om man hadde satt ting i system og jobbet over en 5-10 års periode med alt talentet som finnes av spillere med Nigerianske røtter så kunne man skapt en stormakt i basketball. Derfor er det litt forstemmende at kaoset med finansieringen i Nigeria fremdeles ikke er løst. Det florerer nå med artikler på nettet om Nigerianske idrettsutøvere som skal til OL og må betale reisen selv hvor de loves at de så skal få igjen penger på et senere tidspunkt … Men slike løfter har man tydeligvis fått før og det er ikke penger man kan regne med å se igjen sies det. Nigeria som jo i utgangspunktet et folke- og ressursrikt land klarer ikke få bukt med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Det er et samfunn uten tillit til de styrende og alle blir seg selv nok. Her snakker vi virkelig om store kontraster med ekstrem fattigdom til de som fysioterapeuten Dayo forteller om. Millionærbarn som går på dyre kostskoler i England og pendler til og fra London hver helg med fly på første klasse hvor et raskt internett søk viser at de billettene koster 50-70 000 kr. På reise hver uke! Men det er tydeligvis ingen av disse som har lyst til å være rike og rause onkler og spytte litt inn i idrettskassa. Frustrerende med tanke på oppkjøringen og litt leit personlig fordi de skylder meg 50 000kr. (Her må det påpekes at det er et annet forbund i denne verden som også har brutt sine løfter og strengt tatt skylder meg mer enn det uten at jeg trenger å utbrodere det her og nå.) Poenget er at det er unødvendig og at det er et stort sovende potensial her man gjerne skulle tatt tak i.

Det potensialet kommer ikke av seg selv og når vi måtte hvile et par spillere og hadde en særdeles slapp innstilling til kampen tapte vi for Argentina i en lukket scrimmage. Vi ble løpende i mellom, hadde lav energi og Argentinerne skjøt 65 % fra trepoenglinjen (19 treff). En fin oppstrammende lekse for oss og hva vi må gjøre.

Deretter bar det tilbake til LA for trening og ny lukket scrimmage mot Kina i Clippers sitt treningssenter.

Den kampen vant vi ganske greit og ettersom vi nå har slått dem 5 ganger på rad (2 i fjor) er det dumt at de ikke er i gruppen vår i OL. Vi er jo det lavest rankede laget og intet afrikansk lag har noen gang kommet til knockout -runden i OL og dit vil jo vi. Små sjanser riktignok men treffer vi planke og får med Al-Farouq er alt mulig.

Etter kampen måtte vi kutte ned troppen og det er alltid veldig trist fordi man blir veldig glad i de menneskene man har jobbet sammen med.

I går var vi gjester av det amerikanske forbundet og så USA knuse Kina foran 20 000 mennesker i Staples Centre. Et realt spetakkel med kjendiser og ivrige golddiggers som ikke legger noe i mellom. Jamie Foxx med unger (avbildet) ble sammen med Chris Brown i nabosetene overfalt av noe vulgære sådanne.

Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfor Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn
Oppe: USA vs Kina, venstre: Eckhoff utenfore Staples Center, høyre: Jamie Foxx med barn

Amerikanerne har ellers knukket koden på hvordan de skal spille internasjonalt med allsidige atletiske spillere som bytter mye i forsvar og kan skyte utenifra. Det blir jo ikke enklere å spille mot dem når de får lov til å spille fryktelig grisete heller. Interessant blir det men tøft!

Vi skal til Houston i morgen og spiller mot USA 1. august. Det kan fort vekk bli slakt. Litt mindre slakt om vi hadde hatt med rubb og stubb av spillere men vi håper nå Al-Farouq i det minste kan klareres og at det vil bli for pinlig for forbundet å sende representater til den kampen uten at de har med seg penger. Nå dekker riktignok Team USA alt for oss nå, så nå bør det bli ganske greit frem til Rio.

Vi får håpe … Det var dette med håpet og Nils Arne Eggens kjente «hanging snore» i forhold til dette og hint …

Tror det ikke før jeg ser det.

Tror heller ikke at jeg orker å skrive like langt heretter.

Nå starter kjøret.

Veien til Rio med Nigerias landslag | OL-reisebrev 1

I 2015 vant Nigeria Afrobasket – Afrikamesterskapet – der norske Mathias Eckhoff var en del av trenerteamet. Mesterskapseieren resulterte ikke bare i gullmedaljer for Mathias og Nigerias basketballandslag, men også billetter til OL i Rio 2016. Søndag 7. august spiller de mot Argentina i gruppe Bs første kamp. Eckhoff rapporterer fra forberedelsene og oppkjøringen til OL. Følg fortsettelsen her på Kurvball.no. Dette innlegget ble først publisert på Facebooksiden Norsk Basket. Det er gjengitt med tillatelse fra Mathias Eckhoff.

 

Prosessen

Nigeria og denne pussige ferden mot OL fornekter seg ikke. Ikke en dag uten nye og corny episoder. Små babysteg mot noe som kan bli bra sportslig og garantert bra for de som liker litt historier. Hver dag får man servert nye utenomsportslige «festligheter». Det er sjelden kjedelig, veldig mye som er irriterende og i det hele er det en relativt raus reise i de store kontraster …

Will Voigt prøvde å sy sammen en god opptreningsperiode som bl.a. innebar treningsleir i LA, turnering i Kina, før det er nye kamper i Las Vegas og LA, deretter til Houston for å spille mot USA før vi drar til RIO med en kamp eller to der før OL starter. Relativt brukbar motstand er det også. Kina x 3, Argentina x 2, Frankrike, USA, Australia før Spania, Litauen, Argentina, Brasil og Kroatia venter i gruppespillet i Brasil. Høres bra ut, ikke sant? Problemet er selvfølgelig da at myndighetene i Nigeria ikke har frigitt midler til de forskjellige idrettene så det finnes ikke penger og dette har blitt en rundreise i hvordan improvisere frem noe som er levelig.

LAClippers Gode kontakter har gjort at vi kunne bruke LA Clippers sine treningsfasiliteter. Hvor kjente figurer for de fleste NBA-entusiaster som DeAndre Jordan, Blake Griffin, JJ Redick og Doc Rivers har vært å se. Samt Chico – en 210 cm lang enøyd banditt som hadde funnet ut at han ville spille på det nigerianske landslaget og på en eller annen måte hadde kommet seg inn i det bevoktede treningssenteret og sto der i treningstøy og bare begynte å skyte med våre spillere. Only with Nigeria!

Fordi vi hadde så lite penger spilte vi mot et kinesisk lag som var en del av et reality-show i Kina. 30 000 spillere hadde vært og prøvespilt, et kameracrew fulgte dem og vi fikk noen dollar for å grisebanke dem. Only with Nigeria!

Litt backroom-dealing gjorde også at vi plutselig skulle bli sponset av Peak og ikke Nike som opprinnelig var tenkt, hvilket gjorde at vi ble utstyrt med ting spillerne ble litt grinete av. Ikke minst med tanke på at Nike visstnok da måtte brenne(!) utstyr verdt $120 000. Only with Nigeria!

Showkamper i streetball som den på Venice Beach er tull for meg, men det er ikke å stikke under en stol at det finnes en del karer født med trampoline i beina der vi nordmenn har ski.

Hver dag er det mer eller mindre uvisst om vi vil ha penger til å fortsette treningen hvor de siste to ukene i juli enn så lenge er totalt uten dekning på kontoen. Pussig med tanke på Presidentens iver etter god PR, forutsigbarhet, kampen mot løftebrudd og shady dealer og korrupsjon. Og dette rett før et OL. Only with Nigeria!

Peak
Peak i Kina

Etter noe gode dager i LA, dog uten flere spillere (primært NBA) pga av kontrakter som ikke er underskrevet, forsikringer som ikke er betalt osv. bar det av sted til Kina og Stanković Continental Cup m/Kina, Argentina og Frankrikes B-landslag.

Artig for den som syntes det er stas å krysse av land og kontinenter man har besøkt, kjedelig for den som akkurat hadde begynt å akklimatisere jetlagen med 9 timer tidsforskjell den ene veien for så plutselig å få 15 timer den andre veien …
Der var dog forholdene suverene. Vi bodde på 5-stjerners hotell med det råeste matutvalget jeg noensinne har blitt servert. Hvilket betød at man spiser mye, er mett hele tiden og til slutt begynner å hate mat!

Sportslig

Basket er jo veldig stort i Kina med en veldig interesse blant folk og de sa at 50 millioner så den første kampen vår mot vertslandet. Det er jo litt og vi spilte en bra kamp hvor spillerne var fokuserte og vi vant 71-79 uten egentlig å være for stresset mot et stort Kinesisk lag.

Se link: http://sports.le.com/match/1007125003#highlights/25946273

En liten sidenote her er at selv om de kinesiske spillerne er store stjerner og tjener millioner av kroner bor alle (utenom en) på en enkel og spartansk militær forlegning, har 3 uker i året hvor de ser familiene sine og ligger samlet som landslag utenom klubbsesongen som bare varer i 5 og en halv mnd resten av tiden. Og kulturen der er å trene spillerne i stykker med så godt som null hvile. 2 harde treninger om dagen, full pupp.

street
Zoom inn og sjekk ut artige tribuneantrekk, type vovet badedrakt. Mer i USA det da må sies.

Vår neste kamp mot Argentinas U23 landslag sullet vi bort etter å ha hvilt spillere og eksperimentert litt. Alt som en del av en større prosess for å bli bedre noe som ga mange svar men også litt for mange spørsmål. Det viste seg jo også at det ikke var så smart da vi tapte unødvendig mot et veldig bra fransk B-lag dagen etter og dermed gikk glipp av førstepremiepengene som kunne reddet hele juli måned. Vi var nok det beste laget og burde nok ha vunnet turneringen også, noe vi viste ved å slå et hevngjerrig kinesisk lag i siste kampen, på nasjonal TV atter en gang. Vi har enn så lenge noen utfordringer i forhold til kollektiv samhandling og uten 5 tiltenkt sentrale spillere var litt skjøre som lag. Vi lærte mye om oss selv men det var nok ikke så fornuftig å ikke strengere prioritere resultat over prosess med tanke på økonomien.

Ymse

Nu vel, ellers verdt å nevne:

Man får jo knapt løfte blikket på slike turer, enda mindre sett Muren eller andre severdigheter man gjerne skulle sett pga tett program. Fikk riktignok svingt innom Den himmelske freds plass på vei til sponsormøte men ellers så er det jo bare haller og hotell med MYE scoutearbeid og videoredigering. Ikke veldig spennende.

Spillerne derimot dro rett til silkemarkedet på fridagen hvor de selvfølgelig kjøpte falske Rolex-klokker og skreddersydde dresser.

Nettsider, FB, Snapchat og sosiale medier er sensurert bort og blokkert for de som er ivrige på det hvilket jo er annerledes enn det man er vant med.

Spillerne våre har fortsatt med sin lekekrig mellom sine to rivaliserende gjenger de kaller, The Zone og The Commission. De bryter da spontant ut i tulleslåsskamper/krangler med «lekeriots» med støy og leven så bussen gynger, bussjåføren blir sur og guidene redde. Høye atletiske menn som begynner å slåss er et skue for de uinnvidde. Ganske morsomt for oss men også en Only with Nigeria-greie. (Skal prøve å filme det en gang).

Syntes ellers at det er mye alternativ kjøring å oppleve når man er ute og reiser. Nytt denne gangen var at bussjåføren kjørte mot kjøreretningen i rundkjøringer. Det føltes faktisk mindre betryggende og var en spesiel øvelse må sies.

chinagirls

woman

 

 

 

 

 

 

 

 

Cheerleaders er jo gjerne noe man forbinder med krampesmilende pur unge og duggfriske jenteunger, så også i Kina. Men plutselig var det med en som virket som en overårig hvit mamma i flokken av asiatiske valper. Et underlig karriere-/hobby-/livsvalg i mine øyne. Alder er selvfølgelig bare et tall men en vestlig dame, lettkledd med pom-poms blant pubertale pikeliller i Asia forekommer ganske corny.

Litt lei meg også merker jeg for at jeg ikke fikk oppleve disse legendariske karaoke-festlighetene det går gjetord om her nede. Will fortalte at da han coachet her i Kina så var det greia for de utelivsglade. Så også for headcoachen som hver fredag og lørdag var på karaokekveld på byen med foretningsmenn og prostituerte. Så jeg skjønner jeg har store sosiale og kulturelle hull i livet.

Nå er vi tilbake i LA, bor på et Motel 6 for å spare penger (nærmest som et hospits å regne), en kjede for de mindre pengesterke og det er igjen en underlig kontrast å tusle rundt i korridorene med alkiser og narkomane og så skulle forberede seg til et OL.

ONLY WITH NIGERIA!

Men som vi sier: Eyes on the prize!